Første del av denne saken skrev jeg i slutten av mars, det vil si nesten tre måneder siden. På det tidspunktet var jeg nesten i mål med mitt mål for vekt, bmi og midjemål, og det var knappe tre uker inn i koronapandemien. Jeg tenkte jeg skulle gi en statusoppdatering, slik at ikke folk tror jeg gikk rett i koronafellen og ramla av sunnhetsvognen og ned i et hav av berlinerboller og kokosmakroner etter første del av denne gladsaken.
Pandemien medførte jo stengte treningsstudio, som ikke var en fordel for min del. Eller kanskje var det nettopp det det var? I mange uker la de ut crossfitprogram på appen for Skullerud sportssenter, som er der jeg trener. Programmene var delt inn i light, medium og pro, og jeg byttet på de forskjellige etter dagsformen, og noen ganger kjørte jeg alle tre programmene. Det er litt stas når noen lager programmer for deg, for da gjør i alle fall jeg øvelser som jeg kanskje ikke ville valgt i et eget oppsatt program. La oss være ærlig. Burpees er en øvelse som er ment for helvetesuka vel? Men når programmet i appen sa burpees, ja så gjorde jeg det da.
Det som disse programmene førte til var at jeg trente mye forskjellig, og med egen kropsvekt som belastning. Sånt setter spor etter seg på en annen måte en maskinene på studio. Det går ikke an å utrette mirakler på en femti års gammal kropp, men det går an å få strammet inn litt. Grevinneheng både foran og bak på armene, og litt her og der ellers også, blir nok ikke borte, men jeg har fått fylt etter med litt muskler som gjør det litt mindre synlig. Noe må lide for at helsen blir bedre.
I det siste så har det ikke blitt postet nye program, men jeg kan bruke appen til å lage mine egne, og det går helt fint. Ja, det blir veldig få burpees da, men derimot mange varianter av crunch, armhevinger og planke, så jeg klarer meg fint.
Turer i skog og mark har det også blitt mye av, med og uten turstaver. Østmarka er variert og jeg er fortsatt glad i Østmarka selv om den er både treningsstudio og arbeidsvei i tillegg til å være fotoarena og koseturarena også.
Nå er treningsstudioene åpnet igjen. Jeg er litt ambivalent nå som mye åpnes opp på en gang, med flyreiser, ferietid og folk hit og dit, så foreløpig fortsetter hjemmetrimmen. Jeg har kjøpt meg strikk med forskjellig motstand i, og yogaballen har fått nytt liv, så da holder jeg ut en stund til.
Stabiliseringsprogrammet til vektklubb har fungert som det skal. Jeg holder meg der jeg skal, innenfor alle kurvene og målene jeg ønsket.
Det fungerer fint med mørk sjokolade, mandler, frukt, soyadesserter og andre varianter av det lille ekstra som jeg unner meg. Sorbet er et must i varmen. Det handler bare om å begrense porsjonene. Og akkurat det er en vane og det går helt utmerket.
Nå har jeg kommet så i form og gått ned såpass mye at jeg må sende noen klær i fretexdunken. Om de blir til salg eller filler vet ikke jeg, men jeg skal ikke inn i de igjen i alle fall. Det er veldig hyggelig når folk virkelig ser forandringen, og de aller fleste har vært støttende og heiet meg frem. Noen har sjekket for å få bekreftet at jeg ikke er ute av kontroll. Det får jeg tåle, så lenge de tror på meg når jeg sier at vekten står stille og at stabiliseringen går sin gang.
Det eneste som har vært litt irriterende det er disse folka som ikke bryr seg om, men med. De som sier jeg har blitt syyyykt tynn, bak ryggen min. De er ikke mange, men de vil alltid finnes, og de vet kanskje ikke hvor irriterende det er, for uttalelser som Sykt tynn er for meg noe helt annet enn normal kropp, og et slikt begrep blir for meg en måte å mistenkeliggjøre den sunne prosessen jeg har gjennomført.
Jeg satte et mål innenfor normalvekt, jeg jobbet som bare det, og jeg nådde målet, og så sluttet jeg å gå ned i vekt. Ingen ting ved det er sykt. Fastlegen min jublet da hun så meg, og hun tok hele rekken med blodprøver som jeg pleier å ta, og hun ringte meg etterpå bare for å fortelle at ikke bare var de bra, de var bedre enn noen gang.
Men: jeg lar ikke noen få troll ta gleden fra meg. Jeg føler meg bedre enn på lenge. Jeg koser meg med maten som jeg alltid har gjort, og jeg trener fordi det gjør meg godt, både i kropp og sinn.
Igjen. Kanskje er det noen som får et løft, som får en tro på at det går ann å snu dårlige vaner, og at det går an å forbedre både helse og kosthold etter femti. Jeg hadde ikke helt trua, men jammen gikk det. Da er det bare å holde fokus de neste førti åra da.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar