Tid for litt takknemlighet

Det er søndag, så det er kanskje derfor dette innlegget kan ha et litt «presteaktig» preg med takknemlighet i overskriften. For de som måtte bekymre seg, så har ikke innlegget et forkynnende preg eller mål, selv om det er et utspring av et grep jeg har gjort for meg selv siste uka.
Jeg må en sving ti, nesten elleve år tilbake først. Til høsten da jeg møtte kjæresten min.
Kjæresten min er spirituell og inspirerende, og da vi møttes hadde hun et tett og godt forhold til Universal truth center (UTC), og Rev. Dr Mary A. Tumpkin, som også har satt store spor hos meg. Jeg har referer til rev.Mary i flere av mine innlegg, og jeg har skrevet historien om mitt første møte med UTC i et julemagasin som gis ut på Nordmøre hvert år, så jeg har ikke tenkt å gjengi det nå. Men, en av de tingene jeg likte ekstra godt med UTC var et lite månedshefte som man kunne abonnere på, som het Daily Inspiration, senere referer til som DI.
Disse heftene inneholdt en side for hver dag i måneden, med inspirerende ord og tanker. De var oftest knyttet opp mot et sitat fra Bibelen, men de var løsrevet fra bibelteksten både i ord og form. Noen ganger var det små metaforer. Ofte var det trukket helt ned på gjenkjennbart dagliglivsnivå.
Å starte dagen med denne lille siden med inspirasjon og påfyll var ganske godt. Det å samle tankene om noe helt annet enn det hodet ofte er fullt av når man står opp, gav meg en ny start, og en dytt i en annen retning i tankegangen. Ordet takknemlighet gikk igjen i mange varianter i DI. Påminnelse om å sette pris på det man har, vente tålmodig på det man ønsker seg, se de gode tegnene i hverdagen. DI inspirerte til å ha troen på at gode ting kan skje og at dårlige ting kan forsvinne.
Jeg husker ikke når jeg ikke fikk the DI lengre, men det ble noe kluss med abonnementet et år. Jeg prøvde en stund med å bruke om igjen de første heftene fra første året, men det ble ikke det samme, så med det forsvant vanen og tradisjonen.
For de av oss som ikke helt tror på tilfeldigheter, og som tror at vi påvirkes av krefter som er større enn oss sjøl, så er det kanskje litt naturlig at jeg nå, igjen via kjæresten, har fått ny kontakt med UTC, og fått etablert et nettabonnement som gjør at jeg får dagens side av DI tilsendt på e-post. Vi har pratet om det tidligere, og jeg har lett på nettsidene deres, men jeg har aldri funnet denne lenken og fått denne anledningen før nå.
Og nå er virkelig en tid for et lite pusterom, for en liten inspirasjon i hverdagen. Nå er en tid for påfyll, og for inspirasjon som kan snu tankene inn på en annen vei. Når tankene rett som det er kan finne seg en nedadgående spiral som ender i enden av kjellertrappa, så er det godt å få en e-post som setter meg på et annet spor.
Det er selvfølgelig ikke slik at alt blir rosenrødt og at alt passer for meg hver eneste dag. Men det er noen små knagger som fester seg, og som jeg kan tenke på senere også. Inspirasjon til ettertanke, grubling, positive måter å se litt negative ting. Det er en fin øvelse. Og det som er fint, er at dette er daglig inspirasjon, men det er ingen prøve, ingen eksamen som skal bestås. Det er opp til meg om jeg lar meg inspirere og om jeg griper fatt i det som står der. Og det er opp til meg om jeg vil utvide horisonten min.
Jeg skrev takknemlighet i overskriften. Det er et viktig ord. Amerikanere sier ofte Count your blessings. En god påminnelse, kanskje særlig nå, i en tid der vi har blitt litt vingeklippet for en periode. Ja tenk, nå vet vi litt mer om hvordan grågåsa har det i denne perioden av året det vingefjærene felles og den ikke kan fly før de vokser ut igjen.
Det er i slike tider, der vi føler oss begrenset og litt berøvet, det er ekstra viktig å telle opp det vi har av goder. Jeg skal trekke det ned til meg, for jeg kan ikke skrive vi og forvente at alle andre er med. Men jeg har i alle fall godt av å se på alt det jeg har. Igjen.
Dette har jeg skrevet om før, så det er en viss fare for gjentakelser, men jeg trenger ikke å ramse opp alle godene jeg har. Jeg kan nøye meg med å si at i en tid der vi er i krig mot en ukjent fiende som kan komme snikende i bakholdsangrep så er det en stor fordel å bo i et velorganisert land som har et synlig demokrati. Vi får valuta for pengene våre hvis vi tenker på tryggheten som vi betaler skattepenger for. Det er ikke mye piggtråd og portforbud, sinte rop og arrestasjoner, og ingen ligger på sykehus og bekymrer seg over hva regningen vil komme på.
Det er alltid noe å være misfornøyd med og uenig i, og vi kan bruke etterpåklokskap til å sverte noen av beslutningene som gjøres gjennom årene og tidene. Summen av nå er like vel ganske så verdifull. Jeg tror de fleste kan oppsummere livsregnestykket sitt fra start til nå og komme ut i pluss.
Vi hadde kanskje vært godt tjent med å ha et lite excellark som synliggjorde alle plusser og minuser, og så kunne vi skjule kolonnene med minuser i tider der livet var litt tungt, for å se på pluss-kolonnen. Det er mange måter å komme seg gjennom tuneller på, eller finne igjen kjellertrappa når lyspæra har gått og du er nederst, blant skrukketroll og spindelvev. Men selv i en mørk kjeller blir det groer på potetene, med et potensiale for vekst.
Jeg er ingen mester i å se plussene i excellark, og jeg husker ikke alltid på å se på alt jeg har. Men jeg jobber med det. Det er slik jeg kan vokse. Og jeg synes DI og kirka mi klarer å gi meg noe å tygge på, med sin annerledeshet. De bruker ordet og evangeliene annerledes, og de tenker litt annerledes på mennesket, på Gud, på universet. Jeg husker at bønner startet med fatter Mother God, altså med en åpenhet om at den høyere makt ikke nødvendig vis er mann, slik som den er i vår mannsdominerte kirke. Og de kommer ikke med pekefingre. Det er også viktig. At det er opp til meg hva jeg tar inn over meg. Jeg kan runde av med et lite eksempel fra i dag.
Dagens DI handlet om farsdag. Da jeg så overskriften, så tenkte jeg å hoppe over den, for selv etter snart ni år, så er tomrommet etter far stort. Men nysgjerrigheten tok over og jeg leste teksten. Og her kommer det som er annerledes inn. For i teksten så ble vi minnet om å sette pris på fedrene som er her, og de som ikke lenger er her. Men, vi ble også bedt om å hedre de som har tatt over ansvaret for de fedrene som ikke er her lengre, og her inkluderes både kvinner og menn. For det er jo ofte slik, at de som tar over ansvaret eller oppgavene til den som blir borte, er de som kan eller kan lære det, uavhengig av kjønn. Viktig å ta med seg den der.
Nå er jeg kommet i mål, eller har jeg det? som de sier i tidsbonanza. Vi er fremdeles i en usikker tid, og med mye om, når og hvordan. Jeg prøver å gjøre som DI inspirere til, å tenke at det finnes et svar på om, når og hvordan. Det finnes til og med en plan for det. Men det vil ikke vises før tiden er inne.
Tålmodighet er svaret. Tålmodighet og tro på at alt blir bra. For det blir jo det, til slutt.
Ha en fortsatt god søndag, eller en annen dag som du leser dette.