Snøfall

Det er ikke til å unngå at det kjennes litt rart å sitte her på første juledag, i hjembygda men uten de faste innslagene i omgivelsene. Jeg ser ikke morgenrøden på fjellene Hjelmen og Hjelmkonnå. Jeg hører ikke spølinga fra parkeringsplassen på butikksenteret. Det er rart hvordan man kan savne småting, som utsikten eller lyder. Eller mor som setter på en ekstra kanne kaffe, med årets utvalgte julekaffe. 

Men selv om den var i ny utgave, så var julekvelden en god kveld i år også. Og mor var så fornøyd da jeg pratet med henne og tradisjon tro ønsket «te løkk me juln» tidligere i dag. 

Det er viktig å skape gode minner, og nye minner når tradisjonene og tidene endres. For gleden i her og nå, er glede som betyr noe. Og selv om omgivelsene ikke er de samme som tidligere, så har det sin egen sjarm å se utover fjorden, på isen på elva, den smale veien mellom de gamle trehusene eller fordums butikklokaler. Her som jeg som barn gikk og beundret julegaten med granbar og lys, og med nikkenissen i vinduet hos gullsmeden.

Men det var snøfall ja. For noen år siden skrev jeg i begeistring om julekalenderen på NRK, Snøfall. Et lite sted, nissens hjemsted, der små og store hendelser skaper spenning og lykke, latter og tårer om en an. Jeg har gledet meg gjennom serien, like mye begge årene den var sendt.

I dag var det et annet snøfall, et ekte et. Det lavet ned, store fuktige snøfiller som samlet seg lagvis og gjorde alt ensfarget og litt ufremkommelig. Jeg hadde ambisjoner om en tur i dette hvite, hvis det roet seg litt. Og tur ble det.

Anne Grete Preus har jo den beste beskrivelsen av øyeblikket der himmelen faller ned og alt blir hvitt. Hennes beskrivelse «himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer» er vanskelig å overgå. Så jeg har ikke tenkt å prøve heller. Men jeg lar meg inspirere av beskrivelsen hennes. For det føles litt som å få en sjanse til starte på nytt, når jeg går ut på en ubrøytet parkeringsplass. Når mine spor er de eneste, så føles det litt som å få gjøre ting på sitt eget vis, for ingen har gått der tidligere og lagt føringer for hvor jeg skal gå. Parkeringsplassen var som et blankt lerret. Herlig.

Ubrøytet gangvei kan jeg vel egentlig styre min begeistring for. Det er ikke samme følelsen når det er kilometer på kilometer med uberørt snø, i en passe mengde som går akkurat litt høyere enn skoene mine. Den hvite pudderflaten skjuler også alt av is som måtte ligge på lur, klar for å sette meg på prøve. I dag garderte jeg med med brodder. Litt fordi jeg blir mindre anspent enn når jeg går uten. Føler meg litt sikrere. En annen fordel er at jeg slipper å trå til som ufrivillig produsent av alternative snøengler. Snøenglene blir ikke så elegante som de skal være når man entrer produksjonsflaten med beina halvveis i spagat og armene som beveger seg i vindmøllemønster. Men med brodder så unngikk jeg altså det.

Denne snøen, som kommer når det er bare så vidt under frysepunktet, den fester seg så fint i trærne. Det var som å gå rundt i et julekort i dag. Alt var bomull og idyll. Det var ikke tungt å gå, bare litt tyngre enn vanlig, men jeg kjenner at jeg har brukt noen muskler som jeg ikke bruker på jevnere underlag. 

Øra blir også enda mer sjarmerende med snø som henger i busker og trær og som lager istapper som henger litt her og der. Det er nesten som Snøfall her også. Mangler bare en nisse og et lite bakeriutsalg. 

Mor og jeg mimret litt om gamle dager på Øra vi også i dag, da jeg stakk innom for en liten prat mens jeg var ute på tur. Vi pratet om lørdagshandel da jeg var lita jente. Mor husket vi syklet ned på Øra, mens jeg husker fra litt senere, da vi kjørte bil. Jeg husker at vi fikk fløtekaramellstenger som jeg fremdeles ikke vet om het langemann eller lagermann. Gode var de i alle fall. Kanskje enda bedre enn de firkanta fløtekaramellene med blått papir som vi kunne plukke en og en oppi pikpose. Noen ganger var det kassadamen (ja de het det den gangen) som plukket karamellene opp i posen, og da ble det med flere farger, både fruktkarameller og lakris. Det var godt det å, men fløtekaramell var klar favoritt.

Vi fikk også bruspulver, som var rosa og som vi nesten aldri laget brus av. I stedet fikk vi kjøpe kjærlighet på pinne som vi dyppet ned i bruspulverposen og hentet opp det rosa bruspulveret som bruset på tungen. 

En annen ting som både mor og jeg assosierte med når vi pratet om Øra, er tiden min hos tante Ingrid på Skjelnesset, som ligger nede ved fjorden hvis vi kjører litt lengre utover langs den. Jeg hadde det så fint der, og det er litt gøy å tenke på at jeg og kompis Dag Christian fikk lov til å løpe fritt rundt helt nede i fjæresteinene, i naustene og på kaia uten at noen stadig minnet oss om hvis forsiktige vi måtte være eller hvor farlig sjøen var. Vi fikk selvfølgelig beskjed, når vi gikk ut døra,  om å være forsiktig, men det holdt med den ene beskjeden. Jeg husker dagene som fulle av rollelek, aking, løping og som helt fantastiske. Også innetiden med tante Ingrid var innholdsrik. Hun var med på leken en del, og jeg var også veldig glad i å leke alene eller se på skolefjernsyn og trim for eldre om morgenen. Enkel underholdning på det glade 70-tallet.

Det er litt gøy at jeg får «nye» gamle minner når jeg er på annet sted enn jeg pleier. Jeg koser meg med minnene. Jeg finner roen i de gamle minnene, og lar nåtiden bare rusle litt på egen hånd. Jeg trengte denne kontrasten, fra det urbane livet til det helt landlige. Jeg sier jo at jeg bor landlig, rett ved Østmarka, i Oslo også. Men dette, dette er landlig på ordentlig. Alle jeg møtte da jeg gikk tur i dag, sa god jul, eller te løkk me jula. Vi var liksom i samme båt der vi stampet vei på gangveiene, og da ønsker man hverandre god jul.

Jeg vet ikke om tittelen snøfall passer til hele denne assosiasjonsrekken min. Det blir ofte slik når jeg skriver. Men kanskje ble snøfallet også påminnelse om at man ikke skal holde på for mye med snøen som falt i fjor. Det kommer ny snø hvert år, i egen mengde, på egent vis, på eget tidspunkt. Og som snøen så kommer det nye dager, nye høytider, nye utfordringer og nye løsninger.

Med de siste snøtankene runder jeg av for kvelden. La oss bruke dagen i morgen til å tenke gode tanker og gjøre gode ting, med eller for de vi bryr oss om, eller for oss selv.