Det er andre året med «kanskje snart», og denne gangen hadde jeg nesten bestemt meg på forberede meg på å begynne å senke skuldrene og kanskje snart glede meg til å se etter billetter. Bra det bare var nesten da. For med denne flotte jokeren omikron så er det tilbake til «vi får ta et steg om gangen da vennen min».
Ja da, Raymond. Jeg ser at du ettertrykkelig presiserer at alle de som var på det berømte julebordet på Louise gjorde alt riktig…kanskje bortsett fra å ta sjansen på å samle 100 personer på samme sted til tross for nyheten om at det var en ny mutant, mye mer smittsom, på vei. Neida, jeg skal ikke bruke tid på å skyte fra hofta etter verken firmaet med den store forsamlingen, eller restauranten. Utfordringen min i dette er at utenlandske nyheter har fattet stor interesse for nyheten om at lille Norge, og Oslo, nå har det større utbruddet i Europa og kanskje verden. Og med et sånt rykte, så skal det ikke så mye til før grensene blir stengt for oss, slik som vi har gjort for de fra Sør-Afrika. Jeg kjenner at jeg ikke trengte enda en joker, enda en x-faktor, enda en nedtur nå. Og ja , det er som alltid mange andre som har større utfordringer nedturer, men jeg unner meg en times tid i kjelleren bare for å få igjen pusten og fotfestet for å ta disse berømmelige steg for steg igjen.
Så, hva kan jeg gjøre da, i denne mørke og kalde tiden med alle kan ikke og bør ikke. For det første så ser jeg julekalenderen på NRK super. Jeg vet det er barne-TV men jeg synes at årets kalender er sjarmerende og fin. Mange herlige barn og god stemning til tross for at fattigdom er en fellesnevner for mange av gjennomgangskarakterene. Jeg liker den, og hvem sier nei til 20 minutter med kos hver dag.
Mens jeg er inne på julekalender. I fjor hadde jeg kalender fra Pukka. En ny te hver dag. Litt sånn kalender for voksne. Så, i år tenkte jeg at jeg skulle finne meg en litt mer usunn kalender. Jentene på tunet sin sjokoladekalender var utsolgt der jeg prøvde, men så fant jeg en karamell-kalender. Eller fudge-kalender da. Jeg leste bare litt raskt bakpå den, for å sjekke at den var uten nøtter, og konstaterte at denne kunne jeg kjøpe. Jeg overså en ting. Eller tre ting. Ordene økologisk, glutenfri og vegan.
Det er ikke noe galt verken med økologisk, glutenfritt eller vegansk, men akkurat når det gjelder karameller? Skeptisk!
Da jeg oppdaget disse store ordene, måtte jeg lese litt mer på innholdsdeklarasjonen. Melk er erstattet med kokosmelkpulver. I tillegg er det kokosblomstsukker og rissyrup. Og solsikkeolje. La meg si det slik. Kokos er en dominerende smak. Karameller får en annen konsistens uten smør, sirup og vanlig sukker. Hva der er som skaper den litt brente smaken er jeg usikker på. Men kort oppsummert. Jeg må lese på papiret for å vite hva smaken skal ligne på, men selv med litt godvilje så er det kun ingefærkaramellen som har smakt det som sto på papiret. Til gjengjeld var ingefærsmaken så dominerende at jeg fikk tårer i øynene. Resten av smaksopplevelsen så langt har vært kokos, kokos, kokos og brent kokos (påstått lakris-fudge). Ja ja, etter to år med stadige nedturer så var denne skuffelsen mer humoristisk.
Hva har dette med julefilmer å gjøre? Ingen verdens ting bortsett fra at takket være Fem, TV6, TV3 og TV2 livsstil, så er det julefilmer hver kveld med kos og hygge, komplikasjoner, rørende øyeblikk, snørr og tårer, latter og glede, pepperkaker, nisser, nordlys, snø og peisvarme. Og sist men ikke minst: Happy ending over hele fjøla. Hver kveld inviteres jeg inn i nye småbyer, store byer, ødeland og fjell. I hytter og hus, små pensjonater eller hotell bakes det sugarcockies og det pyntes trær. Det spilles julespill og synges julesanger. Og jeg er med. To timer med tankefrihet og underholdning, noen kjente filmer som jeg så i fjor, men overraskende mange nye også. Jeg sier takk til flukten fra virkeligheten, lener meg tilbake og nyter det enkle og lette. Jeg liker en verden med lykkelige slutter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar