Slitestyrke

Ukens ord var slitestyrke, og min første tanke gikk til bevernylon-buksene vi hadde som barn, som tålte den harde medfarten den fikk i mellom annet sandkasser, sandhauger og klatring i trær. Mors geniale løsning i stedet for å sukke over hullete klær eller be oss være mer forsiktig.

Googler man slitestyrke så er det mye som handler om tøy, møbelstoff og skosåler. Jeg kan huske et program jeg så på tv, der de viste maskiner som tester slitestyrke på ulike ting. Hvor mange kilometer et dekk kan rulle på ulike underlag, hvor mange ganger man kan åpne og lukke ulike mekanismer, hvor langt en strikk kan tøyes. Ganske interessant, men det får meg også inn på tanken om hvor mye slitestyrke det er i den enkelte av oss.

Hvis man ser på det rent fysiske, så ser man jo at slitestyrken i enkelte deler av oss er litt dårligere enn i andre deler. For eksempel så er slitestyrken i det ene kneet mitt neste brukt opp, mens det andre holder litt lengre hvis det ikke må gi opp fordi det avlaster det mer slitne da. Hoftene er heller ikke hva de en gang var, og ryggen gjør opprør en gang i blant.

Men hvis vi forlater det rent fysiske for en liten stund.

Det er jo en kjennsgjerning at noen har kortere lunte enn andre, og at barometerskalaen på enkelte har kortere avstand mellom sol og storm enn det andre har. Tålmodigheten er jo noe som får kjørt seg ganske ofte, og der kan slitestyrken ikke bare variere fra menneske til menneske, men også i den enkelte fra dag til dag. Jeg har noen som tester slitestyrken i tålmodigheten min fra så og si første sekund, mens andre kan tøye det ganske så langt uten at den ryker. Jeg må også si at slitestyrken på tålmodigheten min generelt sett er mye bedre for eksempel hvis jeg skal finne en feil i et regneark enn når naboen min atter en gang bruker elektrisk verktøy med masse lyd på en søndags morgen.

Slitestyrke.

Noen får testet seg mer enn andre her i livet. Vi har uttrykket «å henge i strikken», og noen henger i strikken litt for mye, og andre kanskje litt for lite. Det sies at vi ikke får flere prøvelser enn vi tåler, men jeg tror mange tenker at det i alle fall er litt over kanten i noen av de skarpeste svingene. 

Det som imponerer meg mest, er vel kanskje hjertet.

Jeg vet selvfølgelig at noen hjerter har medfødte feil eller får skader tidlig i livet, og at noen hjerter slutter å slå alt for tidlig. Men hvis man tenker på et gjennomsnittlig, friskt hjerte da. 

Hvis vi tenker at hvilepulsen er gjennomsnittlig et slag i sekundet. Seksti ganger i minuttet, 3600 slag i timen. 31536000 slag per år. Med hvilepuls, og så kan vi jo bare legge på en viss prosent for når hjertet slår raskere av en eller annen grunn.

Noen av grunnene til at hjertet slår raskere, er positive for oss. Vi tilskriver også en del av følelsene inn i hjertet. Hjertet blir fullt, hjertet blir varmt, hjertet slår et ekstra slag. Vi åpner hjertet for noen, mens andre mister plassen. Hjertet brister, hjertet blir sårt. Noen ganger er det som om hjertet stopper. Og selv om dette er metaforer på ett vis, så tror jeg like vel at det på et annet vis påvirker slitestyrken i hjertet.

Det er jo ikke nødvendig vis slik at hjertet slutter å slå selv om det kjennes ut som det brister i gitte sammenhenger, men man kan jo lure på hvor mye det kan tåle. 

Hvor mange arr kan det ha før det gir opp?

Jeg tror det er mange som beskytter hjertet sitt for mye, men hvem kan bedømme hva som er for lite eller for mye. Det koster å åpne hjertet, og jeg tror det koster mer jo eldre vi blir. Det oppleves som en større risiko etter hvert som erfaringene blir flere, og vi er ikke alle basehoppere og fallskjermjeger når det kommer til å ta sjanser. 

Slitestyrke. Den er individuell. Det avhenger av materiale, fibrer, sammensetninger, temperatur, vindstyrke, klima, erfaringer, håndtering, påkjenninger. Å kjenne sine egne begrensninger, men også vite hva man tåler, er viktig. Å tørre å teste strikken litt ekstra, samtidig som å passe på at den ikke ryker. Jeg har ingen svar på hvordan man kan sikre tilstrekkelig slitestyrke, men jeg kommer tilbake til min mors geniale løsning på oss barna som lekte mye i knestående. Det skader ikke å forebygge litt, eller finne gode løsninger litt tidlig. Så kan man håpe man har litt å gå på når orkanen kommer.