Overskriften er en vri på et gammelt uttrykk. Vi vet alle at et bilde kan si mer enn tusen ord. Det er bare å se på illustrasjonsbilder til nyheter for eksempel. Men et bilde kan også være en metafor, og kan sette i gang tankene, som igjen produserer tusen ord inspirert av dette ene bildet.
Jeg tok dette i går, på vei hjem fra en tur i skogen. Det hadde begynt å regne så smått, og snøen var tyngre og våtere å gå i en da jeg la ut på tur. Jeg så på dette lille treet, med is og sørpe langt oppover stammen, og med snø på toppen. Det så noe kummerlig ut, samtidig så ser det ikke ut som det har tenkt å gi opp. Ikke gi deg, sa jeg da jeg tok bilde. Hold ut, for det kommer bedre tider. Det kommer en ny vår.
Jeg våknet opp midt i en tankestrøm i dag. Jeg tenkte på bildet jeg tok av treet i sørpa i går.
Dr. Rev. Mary Tumpkin, som jeg har sitert mange ganger tidligere, hadde mange fine metaforer. En av de hun brukte mye, og som alltid tankene mine i gang, var at vi må vokse der vi er plantet. Første gang jeg hørte henne si det, så trodde jeg hun brukte uttrykket mer som en «som man reder, ligger man», eller at det handlet om å gjøre det beste ut av situasjonen man er i. Og det handler vel om det også. Men like mye handlet metaforen om å ta valg. For rev.Mary broderte ut denne metaforen i flere retninger.
Hvis vi ikke kan vokse der vi er plantet, så må vi kanskje plantes om.
Det kunne være flere grunner til at man ikke kunne være i vekst der man var, men en av grunnene var ugress. Ugress kan fjernes, men man må selv ta ansvar for å fjerne det jevnlig, for hvis det vokser oss over hodet så kan det være at vi gir opp midt inni ugressjungelen. Hvis det blir for mye ugress, så tar det næringen fra jorden, og vi visner. I verste fall så dør vi. Men før det blir så ille, så kan vi altså enten ta opp kampen eller plantes om.
Jeg har aldri tidligere tenkt på det engelske ordet transplant som annet enn et medisinsk uttrykk. Vi bruker jo å transplantere, plante om eller potte om, eller omplassere/flytte, alt etter som det er medisinsk, planteriket eller dyreriket.
Uansett hva vi kaller det, så er det en prosess som handler om å rykke opp med røttene, og flytte til et annet sted med bedre vekstvilkår. Det er ingen liten prosess dette, og det må ofte gjøres med varsomhet, for hele prosessen er jo for at noe skal bli bedre. I hager er det ofte vurdering av naturlig lys, direkte sol og mulighet for skygge. Er det en større hage, kan det være forskjell på jordsmonnet og jordkvaliteten.
Røtter er forskjellig, og noen har mer kompliserte røtter enn andre, og da er det ikke så lett å plante om. I noen tilfeller blir det kanskje igjen noen gammel røtter som det kommer nye spirer ut av også.
Det er i mange tilfeller slik at det er vanskeligere å plante om jo eldre objektet er. I enkelte tilfeller blir flyttingen til det verre. Selv om ugresset er borte, så er det kanskje feil type jord eller for lite sol. Kanskje alt som vokser der fra før, tar næringen fra den omplantede.
Veldig forenklet så har vel det meste startet som en frø eller en spire. Etter hvert er det etablert røtter, som flere vokser ut fra. Etterhvert så forgrenet det hele seg litt og vi får selvstendige individer. Jeg kunne her ha sporet ut i stiklinger og krysninger, men jeg lar det ligge. Det blir for komplisert. Jeg vil heller bare si at jeg føler meg veldig heldig som har hatt solide røtter og god jord og næring oppigjennom.
I løpet av tankerekken min så har jeg selvfølgelig sporet litt tilbake til trær og til hvordan trær og planter sprer seg og forflytter seg. Vi har jo mye til felles med trær, men det er en vesentlig forskjell nettopp når det gjelder forflytning. Hvis trær skal forflytte seg så er de jo avhengig av oss mennesker. De kommer aldri til et punkt i livet der de selv kan velge å flytte på seg, slik som vi kan.
På frøstadiet så er også trær avhengig av andre. Det kan være vi den, eller det kan være en fugl, eller kanskje et ekorn eller et annet dyr med plantediett. Nå er det kanskje noen som tenker at jeg har gått fra metafor til naturfag, men nei da. Jeg begynte å tenke på valg om å flytte, selvstendige valg, ugress og alkalisk jord, og så tenkte jeg på at vi kanskje også i flytteprosesser noen ganger er som trær og planter. Jeg kunne sikkert skrevet om adopsjon, fosterhjem og institusjonsplasseringer i ulike stadier av livet, men jeg velger å holde det litt mindre sårbart og mindre komplisert enn det, så er det litt enklere å holde tonen lett.
Jeg har, som så mange andre, vært overtallig i Oslo kommune. Jeg tror det finnes en mal for de samtalene som skal finne sted i den anledning. Det er i alle fall ofte sånn at den som forteller deg at du er foreslått overtallig, gjerne i forbindelse med nytt års budsjett, fokuserer på plussordene. De starter gjerne med det beste, som er bibehold av lønn. Så fortsetter de med at man har fortrinnsrett på stillinger man er kvalifisert til. Jeg vet ikke om de er klar over det, men «du trenger ikke en gang å være best kvalifisert» er ikke nødvendig vis så positivt ladet som de skal ha det til. På slutten av den obligatoriske overtallighetssamtalen så kommer standardsetningene om å se dette som en utviklingsmulighet, en mulighet til å gjøre noe nytt, og kanskje blir det mye bedre også.
Hvis jeg skal være helt ærlig, så vil jeg si at i det øyeblikket jeg ble overtallig, så følte jeg meg verken som et tre eller en ferdig plante. Jeg følte meg som et frø, som ble spist av en stor svart fugl, og som bare måtte la prosessen gå og forsøke å vokse på nytt der jeg ble sluppet, til tross for at jeg følte at jeg sto midt i dritten.
Sett i ettertid, så førte det med seg mye bra når jeg med et pennestrøk ble borte fra ett sted og etter hvert ble plantet om i ny jobb. Men det tok litt tid. Jeg skjønner at det sannsynlig vis er en standard for overtallighetssamtaler, men det tas ikke høyde for at folk er forskjellig. I blomsterkassen som skal plantes om, er det både kaktuser, sukkulenter og roser. Det er trær med lange røtter, og det kan til og med være ugress. Man kan ikke bruke samme standard på alle disse.
For min del gikk det altså ganske greit. Jeg fant fort et annet sted, slik at jeg kom ut av ugresset jeg følte vokse rundt meg fra den dagen jeg ble besluttet overtallig. Jeg fikk nye oppgaver og en relativt bratt læringskurve, så jeg følte at jeg hadde en utvikling og vekst på nytt sted, og det bidro til at jeg kunne se på det som en positiv mulighet.
Selv om jeg vokste med oppgavene så tok det tid før jeg kjente på jobben som min. Jeg gikk i vikariat, forlenget hvert halvår, i flere år før jeg fikk fast jobb igjen. Hvis jeg leder det litt tilbake til bildet og metaforen, så tenker jeg at selv om vikariatene var i samme stilling og på samme sted, så var jeg i disse årene litt som bromeliader eller orkideer. Jeg etablerte kun luftrøtter slik at jeg lett kunne plantes om igjen. Det var først da jeg ble fast ansatt igjen at jeg virkelig kunne begynne å gjøre jobben til min.
Jeg kunne selvfølgelig nå ha fortsatt med historien om da jeg flyttet fra Sandaker til Oppsal, da dette er en positiv konsekvens av å bytte jobb. Nytt sted medførte lengre reisevei og drømmen om en nyere bolig litt nærmere jobben og marka ble skapt.
Jeg fortsetter ikke historien. Jeg nøyer meg med å si at det var et lykketreff å finne dette nye hjemmet mitt for fire år siden. Det har bidratt til uendelig mange turer, fuglebilder, naturbilder og øyeblikk i solen. Her har jeg slått rot, og her har jeg tryggheten. Og jeg kjenner på at uansett om jeg vet at det blåser en liten omorganiseringsbris i buskene, så vil jeg i alle fall bo her jeg bor, side om side med Østmarka, her selv ett eneste bilde kan bli til mer enn tusen ord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar