En pose med energi

Vi har nettopp rundet et nytt år, og det gamle året endte opp i en liten grop så det nye året startet med en liten motbakke. Etter det jeg kan lese meg frem til så må det være en hybrid av forkjølelse og influensa som kom deisende fjerde juledag, og den henger tungt i, men jeg prøver å starte ut optimistisk med å tro at det er på retrett, til tross for humlebolet i hodet, og at jeg i alle fall skal kunne jobbe litt hjemmefra på slutten av uka.

Hva passer vel bedre med en slik start på det nye året, enn overraskelsen jeg fikk i julen. 

I Rindal, nabokommunen til Surnadal, der bor Lise. Jeg har kjent Lise hele livet. Vi er gamle naboer. Hun er like gammel som søstera mi, så hun var nok en av de som måtte holde ut når jeg diltet etter  i den perioden av livet da tre år var veldig stor aldersforskjell, men vi har vært jevngamle i mange år nå da. Våre veier har ikke krysset så mange ganger fysisk etter at vi ble voksne, men vi krysser av i samme boksene på det som omhandler filosofi, kreativitet, fotografering og bøker. Ord og bilder betyr mye, og Lise er en av de som inspirer meg med ord og bilder på Facebook, og hun gir meg gode tilbakemeldinger på bloggen min.

I jula fikk jeg en melding fra Lise, som lurte på om hun komme innom med noe, på andre juledag. Dette «noe» var et nydelig kort som forklarte bakgrunnen for gaven; en fargerik pose med steiner i. 52 steiner. Dekorert og med kloke ord på. Ord til inspirasjon, til glede, noe å filosofere over eller bli motivert av. For en fantastisk ide. Og, fordi jeg liker å vente i spenning, så har jeg ikke sett igjennom hele posen. Jeg kikket på en stein, fordi jeg var for spent til å vente, men andre januar tok jeg offisielt ut den første steinen, som da er ukens ord i årets første uke.

Medmenneske.

For meg som har skrevet særoppgave i norsk på videregående skole, om Olav Duun, så gikk første tanken til trilogien som også ble filmatisert og gjorde stort inntrykk på meg som barn/tenåring. Den neste tanken var at det sikkert er mange nyttårsforsetter som handler om det å være et bedre medmenneske. Ja, jeg håper i alle fall det, for vi trenger av og til en motvekt til alt som handler om oss selv. Både kongen og statsministeren pratet i sine nyttårstaler om fellesskap og hva vi skal gjøre sammen, og da er medmenneske et av ordene.

Medmenneske. Sammen, ved siden av. 

Det er viktig med balanse.Man skal ikke ta over for, eller glemme seg selv. Vi er vår egen lykkes smed, og har et ansvar for å ta vare på oss selv, og vi må ta vare på oss selv for å kunne være et lys for andre. Medmenneske er vi hele tiden, og vi kan være støttende med ord eller en hjelpende hånd, noen ganger mer enn andre ganger. Men vi er ikke dårlige medmennesker om vi må si nei en dag, og av og til er det kanskje bare et smil, eller en tanke som skal til. 

Midt inni tankerekken tenker jeg tilbake på søndagsskolen. Jeg var ikke udelt begeistret for søndagsskolen, og det hendte jeg hadde både vondt i hodet og mageknip som hindret meg fra å gå. Men når jeg var der, så var det sangene som var mest stas, og noen av fortellingene. Moralen i mange av historiene var å være et godt medmenneske, og å hjelpe andre. Mange vil si mye om religion og søndagsskoler, men jeg tror ikke jeg hadde vondt av å høre historier om å gjøre gode gjerninger.

Mange ganger i løpet av den lille stunden vi var samlet, så tok vi frem den lille røde Barnesangboka. 

Jeg har den fremdeles. 30.09.1974 står det ved siden av navnet mitt. Jeg vet ikke hva den datoen betyr, men det betyr i alle fall at jeg har hatt denne boka i nærmere femti år. 

En av mine favoritter var «Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn.». 

Fire små vers, og et fengende refreng. Vi ble minnet om å være hjertens god, snill mot alle, glad og fornøyd og bevare oss fra synd og skam. Jeg tror melodien, og refrenget der man synger solskinnsbarn mange ganger var det som gjorde denne til min favoritt. Var litt «Husker du»- stemning.

Sett i ettertid, med voksent perspektiv, så var det mange av bibelhistoriene som så ned på noen mennesker og fremhevet andre, og så var det noen av de «dårlige» menneskene som ble de som var best når det gjaldt. (Bibelen er ikke alene om akkurat det. Der er jo for eksempel Torbjørn Egners Kardemommeby likedan). Budskapet om synd og skam, som er den norske kirkes pekefinger og pisk den dag i dag, tror jeg var ord jeg fryktet men som jeg aldri hørte hjemme hos mor og far. Og spør du meg, så hadde ikke jeg vært den største synderen i Jesus sine øyne, om han var her nå. Hans fargerike omgangskrets på den tiden tilsier at det var og er er hjertene og hva som er inni dem som teller.

Jeg sitter her på en litt stormete snødag og gleder meg over at Lise har laget en pose med inspirasjon til meg. For en fantastisk ide, og gave. Hver uke skal jeg finne et nytt ord, som skal kverne rundt og inspirere. Ord styrer tankene, og tankene styrer handlinger, og vi vet at det som får fokus det vokser. Det handler om å fokusere på de riktige tingene, og nå har jeg fått hjelp til det. Ja, nå har jeg trua på at dette blir et år som byr på alt et år kan. Vi vet det vil gå opp og ned. Vi vet det vil være storm og sol. Vi vet det vil gå raskt og trått. Men vi selv, vi kan gjøre noe sjøl. Vi kan ta kontroll på det lille vi kan, og være det beste vi kan, for oss selv først, og så for andre.