Et glimt av vår

 Som Surnadaling så er det selvfølgelig fristende å bruke ordet vårsøg i overskrifta når det handler om disse tidlige vårtegnene som naturen byr på for tiden. Men selv om det bare er et ord og en benevnelse eller beskrivelse, så er det litt for knyttet til én dikter og én komponist til at jeg bruker det fritt i skrift. Et glimt av vår får holde denne gang i alle fall.

Det har vært en i overkant rufsete og kald januar og februar både inne og ute, og derfor var det så inderlig kjærkomment når det flere ganger i februar har vært anledning til å kjenne at solstrålene varmer og at det er litt takdrypp og sølepytter innimellom. Turen i går var preget av en bitende kald vind, så det kjentes ikke ut som vår, men det luktet vår og jeg så nye skudd og gåsunger i trærne. Det gir håp.

Jeg har en i overkant god luktesans, som også vil si at jeg tidlig tar inn den litt ubehagelige lukten av surt vann som siver ut fra isdekket gammelt gress. Men ser man bort fra det, så er de første gode vårtegnene ofte lukter. Lukten av fuktig jord. Skogen som sakte får igjen den gode friske lukten av barnåler og harpiks. 

Det er ikke bare mye lukt. Det er mye lyd også. 

Små og store istapper som løsner og faller ned på bakken.  Gammel snø som risler seg vei fra tretoppene, og som får en fuglefotograf til å stirre forgjeves innover eller oppover. Fuglesangen begynner virkelig å ta seg opp. Nå er det fest i trærne, og noen har så smått begynt å lage årets rede.

Jeg har møtt våren i enkeltdager i februar, men er fullt forberedt på at det kommer mere snø og vinter før våren tar tak for alvor. De få dagene vi har hatt nå, har vært små luftlommer som kan gi oss det lille ekstra for å holde ut det siste vinterpartiet før alt eksploderer i lysegrønne museører, blålilla blåveis og gul hestehov. 

Vår er som alltid håp og ny start. Det er overgang til en lysere tid og en varmere tid. Våren er ofte brukt som symbol eller metafor, men denne våren trenger jeg bare å kjenne på den og være i den. 

Å kjenne den myke milde vinden, eller den friske lukten. Å høre den glade sangen og høre glade barnerop når de løper rundt med færre lag med klær og en friere livsutfoldelse.

Jeg nevnte Vårsøg i starten. En fabelaktig beskrivelse av en ny vår og håp om en ny sommer, men symbolikken i sangen er et ønske om fred og et frigjort land etter år med krig. Den er skrevet i 1945, men kunne vært sunget av mange også denne våren. Et håp om en ny tid, en fri tid. Et håp om å kunne leve i frihet og uten frykt, uten iskald vind og mørke. 

Vi er mange som har en frihet, som har det trygt og godt og som verdsetter det. For oss er det mye som er en selvfølgelighet, og kanskje kan vi ta inn over oss de siste linjene i Vårsøg litt oftere. Takknemlighet over det vi har, å være takknemlig for sommeren vi fikk når høsten kommer.

Men først, ta et djupt magadrag og kjenn at våren er på vei.