Tilstedeværelsens kompleksitet

Å leve fullt og helt, ikke stykkevis og delt.

Med tilstedeværelse som ukens ord ble det mange tanker. Tilstedeværelse er for meg et så mangslungent ord, som tar tankene mine inn på mange spor. Jeg tror jeg må begynne med den litt enkle delen av hverdagslivet, og så kan det suse av gårde litt etter hvert.

Jeg har erkjent at jeg trenger en periode med avvenning nå. Jeg skal jobbe for å slutte helt med parallelle avslapningsaktiviteter på ettermiddagen. iPad/telefon og fjernsyn er min store synd. Det fører til at hodet blir slitent og at jeg ikke får med meg ordentlig det jeg ser på fjernsyn eller det jeg leser eller ser på iPaden. Kanskje kan jeg jobbe med å være litt mer nøye med utvelgelsen også. Nei, jeg har ikke tenkt å slutte å se britisk krim, ulike konkurranser på food-channel eller Greys og Station 19. Jeg skal bare slutte å hoppe mellom programmer samtidig som jeg fikler med epleprodukter mens jeg ser litt halvhjertet på det som foregår. Likeledes skal jeg få med meg mer av naturprogrammer, reiseprogrammer og lignende. Ben Fogel har flere folk å besøke og de vidunderlige seriene man kan finne på NatGeo skal søkes frem, og sees uten forstyrrende elementer.

Kanskje er det rart å kalle dette for tilstedeværelse, men for meg så er dette en del av det. Å følge med, se detaljer, lære noe nytt, le litt, gråte litt. Å kjenne seg berørt eller bli underholdt er en del av tilstedeværelsen. Distraksjoner fra hverdagens utfordringer eller mas er et element i den fulle tilstedeværelsen, for hvis vi ikke tar pauser innimellom, så tror ikke jeg vi klarer å være helt tilstede med hele oss når det virkelig trengs. 

I pandemien var det mange som fikk nye måter å være sammen på, med teams, zoom, FaceTime eller andre lignende teknologi. Jeg var vant til å bruke FaceTime som en erstatter for stedlige møter fra før av, så for meg var det ikke en nyvunnet oppdagelse, men det var litt interessant å høre hvordan mange mennesker trodde de hadde funnet på det å bruke internett til å spille spill med hverandre eller spise middag sammen selv om de var hver for seg. Tilstedeværelse ble litt strukket ut i ytterkantene.

Jeg strekker meg enda lengre. For meg er ikke tilstedeværelse nødvendig vis avhengig av å se andre.  Å være der i ånden for noen er mulig. Å samles om en tanke, et felles ønske eller en felles drøm kan skape et samhold eller en følelse av fellesskap og samvær selv med avstand.

Jeg har i tretten år vært i et forhold med en som bodde på andre siden av Atlanterhavet. 

I begynnelsen var det ikke naturlig for oss å bruke Skype, som var den mest vanlige formen for samtaler over internett med webkamera. Det ble mye telefon, og mange lange e-poster. For oss så ble dette en måte å være sammen på. 

For meg så opplevde jeg noen ganger at vi nesten var mer tilstede for hverandre gjennom e-postene enn når vi møttes. Når vi møttes, så skulle vi rekke så mye, på tilmålt tid, og vi skulle både prate og være stille sammen, oppleve mye og bare gjøre ingen ting. Når man sitter og skriver en e-post til noen, så får tanker tid til å modnes. Det er lettere å finne de gode ordene, og det er mulig å gå tilbake og endre ord før de er «sagt». Jeg har den jeg skriver til i tankene når jeg skriver til dem, så på den måten så blir den tiden det tar å skrive e-posten, en tid sammen med den jeg skriver til. 

Kommunikasjon er komplisert, og for min del så måtte jeg også skrive på engelsk. Det er ikke så lett å skulle uttrykke seg på et nytt språk i starten, og følelsesspekteret mitt er først å fremst på Surnadalsdialekt, så det vil si at jeg måtte oversette det til bokmål av og til også, for å finne det riktige engelske ordet. En ekstra komplikasjon var at vi i skolen har lært britisk engelsk, og at jeg derfor også måtte finne amerikanske ord for å få meningen helt tydelig. Når det var ekstra viktig i alle fall. Men dette handler ikke om språk og ord. Poenget mitt er at denne tiden følte jeg en sterk tilstedeværelse selv om mye av tiden var alene, men med tankene sammen.

I skrivende stund har dette forholdet, etter mange gode år med flere utfordringer på tilstedeværelsesfronten, tatt slutt. Man kunne kanskje tro at når vi ikke har bodd sammen, så er det lettere å håndtere et brudd, for da har jeg ikke så mange tomrom å fylle i løpet av en dag. Det kjennes ikke sånn.

Det er mange vaner jeg har, med meldinger før jeg legger meg, en morgensending som tikker inn, tidspunktene som gir den ekstra tanken om at den andre står opp, eller kjører til jobb, kommer hjem fra jobb. Alle disse små hverdagsinnslagene, som noen ganger kanskje er enda sterkere fordi vi ofte har vært hos hverandre i tankene da.

Jeg vil trekke det enda litt lengre. Til følelsen av nærvær av de som ikke lenger lever blant oss. For mange er dette litt skummelt, eller rart. For meg er dette en del av tilværelsen og da også tilstedeværelsen.

For de av oss som har sett på Åndenes makt, så er det i de fleste tilfeller ikke udelt positivt med tilstedeværelse av de som ikke lenger lever. Det er hodepiner og lyder, ekle følelser og de ser skygger og får følelser av å bli truet. 

Jeg har aldri opplevd denne følelsen av at noen er i rommet sammen med meg, eller ute i naturen for den del, som noe skummelt. Jeg får en god følelse, en følelse av trygghet eller ro. En følelse av å ikke være alene, og den er alltid god. Jeg har som regel en følelse av hvem det er som er nærværende, og kanskje er jeg heldig med at ingen av de aller nærmeste som jeg har mistet, har vært på veldig dramatisk vis. Jeg har heller ikke hatt noe usagt, og det er mennesker jeg har vært glad i. Eller kanskje jeg bare tar inn de positive tilstedeværende, de gode energiene.

For noen er dette sikkert upløyd mark,  for andre er det kjent. For noen rart og for andre naturlig. Og det er helt greit. Jeg skal runde av denne bloggen om tilstedeværelse med en liten enkel hverdagserfaring. Jeg tar bussen til og fra jobb, og ofte er det da samtidig som barn og foreldre på vei til eller fra barnehage. Det er ikke få smil, hei eller borte/tititt-øyeblikk å oppleve hvis jeg legger bort mobilen før jeg går på bussen. Barna merker med en gang hvem som er ordentlig tilstede, som man kan få kontakt med. Og dessverre er mange av foreldrene skjermhektet, og ikke helt tilstede. Mamma skal bare…Men da får jeg gleden av ti minutter lånt tid med en liten skøyer i vogna da. Et blunk gir ofte brede smil, og det er mange vink og hade når jeg går av. 

Jeg tror alle har godt av å kjenne litt etter. Hvor tilstede er vi egentlig? Hvor er balansen for oss, mellom å være tilstede og fullt påkoblet, kontra å koble av og alene i øyeblikket. Jeg trenger begge deler, og skal jobbe litt med det. Fordi jeg vil.