Jeg ventet noen timer før jeg slo på nyheter i ettermiddag. Frem til da hadde jeg bare lest litt på NRK, uten å ha sett så mye på bildene. Terror. Igjen. Bildene ruller over skjermen. Forvridde takplater og ødelagte t-banevogner, og en tykk røyk som velter seg ned over livredde mennesker som flykter i panikk. Bilder med grå kamuflasjeflekker som sier at det fremdeles ligger døde mennesker i scenen som blir filmet. Mennesker klamrer seg til hverandre, gråter og trøster om hverandre. Ordet selvmordsbomber blir brukt, men heldig vis ikke det som sørgelig mange bruker synonymt med dette. Martyr. Beklager, men det er ikke mye synonymt mellom en som ofrer seg selv og en som egoistisk og kaldblodig velger å ta mange andre med seg i døden. Det eneste Som morder og martyr har til felles, er at ordene begynner med samme bokstav.
Det er sterkt, det er vondt, men om tjue timer sitter jeg forhåpentlig vis på et fly på vei til kjæresten min. Jeg trenger armer som kan holde rundt meg og myke ord om at det finnes så mye mer enn terror her i verden og at terror ikke er det nye verdensspråket. Jeg trenger å være sammen med noen som også har samme troen på at hat ikke er midlet, uansett. Vi trenger ikke mere hat i verden.
I håndbagasjen min ligger den elektroniske boka mi, og med den har jeg Desmond og Mpho Tutu med meg på reisen. Jeg tror at det igjen er tid for å lese i The book of forgiving, for hvis sør-Afrika kunne reise seg etter Aparhteid , og Desmond kunne overkomme en traumatisk barndom gjennom å tilgi i stedet for å hate og hevne seg, så må det ligge noe riktig i det. Jeg har ikke lest hele boken igjennom tidligere, men jeg har lest nok til å kjenne på ærefrykten og de vakre sjelene til far og datter Tutu. Og det er kloke hoder som skriver ord som forteller oss at hat er en normal følelse og at hevn ofte er et naturlig ønske, men at hevn har en kortvarig positiv effekt. Om du slår etter å ha blitt slått, så har du like vel vondt der du ble slått. Du har sansynlig vis en ekkel følelse inni deg fordi du har slått tilbake også. Og da er du like langt. Det blir litt som å tisse i buksa når du fryser, bare verre.
Jeg husker ikke om jeg har brukt det før, men jeg synes igjen det er tid for å trekke frem favorittsitatene mine så langt fra The book of forgiveness: "uten tilgivelse så vil vi for alltid være bundet til den personen som skadet oss. Bundet med bitterhetens lenker, bundet sammen og fanget. Frem til vi klarer å tilgi den som skadet oss, vil den personen holde nøkkelen til vår lykke." Det er sterke ord, men bare smak på de. Snu og vend på de, og hold de opp mot speilet som er deg. Kanskje ser du det samme som meg. De har et godt poeng. Ubehagelig men godt. Like kloke er de neste ordene: " når vi tilgir, så tar vi tilbake kontrollen over vår egen skjebne og våre egne følelser. Vi blir vår egen frigjører. Vi tilgir ikke for å hjelpe den andre personen. Vi tilgir ikke for andre. Vi tilgir for oss selv". Og i den siste setningen ligger kjernen. For tilgivelse sitter så inderlig langt inne noen ganger, og tilgivelse er vanskelig materiale å jobbe med. Men jeg kjenner at jeg er mer villig til å grave dypt for å finne evne og vilje til tilgivelse enn til grave frem hatet i meg. Og jeg blir mer motivert til å jobbe med tilgivelse når jeg skal gjøre det for meg selv. For helt ærlig, det er jo mye mer lystbetont å bruke tid og energi når jeg gjør det for meg selv og ikke for den andre personen.
Nå har jeg kanskje alt mistet noen på veien. Kanskje sitter det noen der ute og gnir seg i øynene eller river seg i håret og sier: sitter hun der og skriver og mener at vi skal tilgi den der forb&$€# selvmordsbomberen eller IS?! Hold ut litt til. Å tilgi kan være en lang prosess, og det ikke helt der jeg er i prosessen. Og jeg har ikke en gang mistet noen i dagens angrep. Jeg er bare en av dem som er vitne til at Europa igjen trues, skremmes og rystes. Men kanskje er det ikke med selve morderen vi skal starte prosessen for tilgivelse. Hva om alle startet med å tilgi en person hver. Hvis alle tilgang en person hver. Kuttet båndet eller lenken, og kjente på sin egen frihet ved det. Husk at det er for deg selv du gjør det. Du gjør det for at du skal få det bedre. Tenk så mye gammelt nag og hat som ville bli pulverisert og blåst bort. Og mindre hat må jo skape rom for noe annet. Ingen er vel overrasket over mitt forslag om ubetinget kjærlighet. Nei da, det er heller ikke enkelt. Ubetinget krever noe av deg, men samtidig så har du jo kvittet deg med mye negativ energi, så da kan det være rom like vel.
Kall meg blåøyd, kall meg naiv. Jeg kaller meg håpefull.
Kanskje har jeg latt meg forføre av far og datter Tutu sine ord? Jeg tror ikke det. Jeg lar de synke inn, og jeg lar de slå rot i meg. Men ikke fordi jeg er naiv. Nei, det er fordi jeg ønsker påfyll, og fordi jeg vet at de har vært igjennom nok til å vite at det nytter. Jeg stoler på dem, og jeg tror at når bombene smeller og gjør dagslyset røykfullt og dunkelt, da trenger jeg en ledestjerne. Da trenger jeg noen som har prøvd noe annet enn å skyte tilbake. Jeg trenger noen som kan lære meg å snu det andre kinnet til, samtidig som de ikke lærer meg å vende det blinde øyet til. Å tilgi og gå videre er noe helt annet enn å snu ryggen til eller blotte strupen for de med kniven.
Ja, jeg er enig i at dette ble tungt stoff. Men det har vært en litt tung dag, sånn i nyhetsbildet. Men hvis du har hengt med helt hit, så skal jeg forsøke å avrunde med litt lettere tanker på slutten da.
For, vi skal jo ikke glemme at disse angrepene, de er planlagt og initiert av et begrenset antall mennesker. Og folk flest fordømmer disse handlingene. Og folk flest nekter å la seg skremme. Og det er viktig. Jeg tror det er viktig å huske at vi aldri ha garantier i livet, men vi kan alltid ta her og nå-avgjørelser på å nyte øyeblikket. Like gjerne som vi kan er vår egen frigjører, så er vi vår egen lykkes smed. Og mye og mangt er skrevet om at det som får fokus, vokser, og da sier det seg selv hvor fokuset vårt må være. Vi må fokusere på det gode. De gode hjertene, de gode stemmene, de gode hodene, de gode øyeblikkene, valgene...jeg tror jeg har fått frem poenget. Da er i alle fall en brøkdel av hodet mitt tømt, og jeg kan gå for å sjekke om jeg har pakket alt jeg skal før ferien. Og en god ting til, husk å dele ut de gode rause klemmene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar