Fasettene i tragedien

Det hender jeg blir revet med i dragsuget, men kanskje svømmer jeg litt motstrøms samtidig. Det er, ikke overraskende, tragedien i Orlando som fyller hodet mitt i dag. Noen har igjen satt seg til doms over andre mennesker, og tatt seg til rette som moralens vokter, som fundamentalist eller rett og slett som et sykt menneske kan gjøre. 50 er døde, og over like mange såret. Og storpolitikken, småpolitikken og mange enkeltmennesker tar til orde mot våpen og religion, for overvåking av enkeltgrupper. Andre prater om kjærlighet eller hat. Og slik jeg ser det er det mange nok som tar seg av alle disse debattene og uttalelsene. Så jeg lar det være.
Jeg vil prate om enkeltmenneskene, de som er døde, de som kjemper for livet sitt, de som er skrekkslagne og såret men som lever videre.
Jeg ser at regnbuefargene farger Facebook og flaggstenger og ambassader. Jeg ser sympatierklæringene strømmer på fra fjern og nær. Og det er flott. Det er fint. Det er godt å se at empatien og sympatien flommer over, og at kjente politikere, artister og kunstnere bruker sitt kjente fjes for å få større fokus på gruppen, på de små samfunnene som er rammet.
Ja, hva er det som er galt med dette da? Vi ser at det kommer et men her, tenker du kanskje. Nei, det er ingen ting feil med sympati, og det kommer ikke et stort men. Jeg vil bare si noe i tillegg.
For selv om gruppen på vel 100 har det til felles at de var på samme sted, til feil tid, så er det over 100 enkeltskjebner. Og blandt disse som er direkte berørt, de som var på Pulse, så er det sannsynligvis en del som i tillegg til å være rammet av tragedien, nå er ekstra utsatt.
Blandt disse 100, så er det noen som ikke har noen familie som kommer til sykehuset. Ikke fordi de ikke har familie, men fordi familien ikke ville ha dem lengre da de fortalte hvem de var.
Noen av de skadde har sansynlig vis bedt om at sykehuset ikke ringer til familien da de vet at nok en avvisning bare vil gjøre det vonde vondere. La oss bare håpe at alle de døde har noen som sørger for at de får en verdig avskjed.
Noen kjærester, forlovede og livspartnere står fortvilet igjen i sykehuskorridorene fordi familiene til deres kjære ikke anerkjenner dem som den de er, og nekter dem både informasjon og adgang.
Politiet som kommer med triste budskap vil oppleve pårørende som bryter sammen i skam og vantro mer enn i sorg. Ja, i noen tilfeller vil sjokket over å ha et homofilt barn eller søsken være større enn sjokket over døden.
Noen av de som ligger skadet, vil ikke være dekket av sykeforsikring fordi de har mistet jobben på grunn av at de er homofile.
Noen av de overlevende som kom uskadet fra det hele kan ikke fortelle om det, fordi ingen vet at de var der. Og noen av de sitter i angst foran TV-skjermen, med hjertet i halsen av frykt for at nettopp de er med på en av filmsnuttene som ruller og går.
Og i tillegg til disse litt over 100, så er det mange mange som rammes på ulikt vis. Frykt for eget liv. Skam og skyld. Sorg som ingen skjønner fordi liv i skjul ikke setter spor.
Jeg kunne ramset opp flere scenarioer, men jeg tror at poenget ligger rett under overflaten som det er. Det spiller ingen rolle hvem som begikk denne udåden. Ikke egentlig. Det er nok å vite at det var nok hat eller ekstreme meninger i dette mennesket til at han valgte å skyte ned andre mennesker for å få det ut. Ja, det er sikkert noe galt med våpenreguleringene. Og religion skaper mye ugreier når den blir brukt som våpen. Men etikettene som vi klistrer på hverandre, og holdningene som vi har til de forskjellige etikettene, det er grunnlaget for uføret. Det at vi lager lover som inkluderer eller ekskluderer, det bidrar til skillene og skeivhetene.( ikke i overført betydning).
Jeg underkjenner ikke kampen som har vært for homofiles rettigheter, og alt som forkjemperne har oppnådd. Jeg sier bare at det fremdeles er et stykke igjen når mange, i tillegg til å bli traumatisert etter en slik voldelig handling, skal sitte med skamfølelse og redsel fordi de ble skutt på et LGTBI-sted. At de skal sitte med angst for reprimander når de endelig er friske nok til å skrives ut av sykehuset. Eller at de sitter med en kjemperegning som ingen hjelper med fordi de har valgt å være ærlige om hvem de er.

Som jeg sa tidligere. Jeg ser og setter pris på all sympatien og empatien som blir vekket. Jeg håper bare det fører med seg enda mere holdningsendringer og minsker fordommene. Jeg håper at vi kommer til en leve og la leve-forståelse, og at vi river ned litt gjerder og båser under veis.