Før jeg starter vil jeg presisere at jeg synes at dette massedrapet er like forkastelig som alle andre drap og massedrap, og jeg forsvarer over hode ikke en slik ugjerning. Jeg liker bare ikke at dette skal benyttes i Trump sin valgkamp og kamp mot muslimer, eller at det bare skal bli en parole i våpendebatten. Jeg vil at vi skal huske at det er mange mennesker der ute som sliter. Og fordommene rundt dem forsterker dette. Og dette var en mann, med en tro, og med våpen. Men vi må ikke glemme at vi som sitter her i lille Norge, vi opplevde også et massedrap selv om vi ikke har så liberale våpenlover. Det trengs bare en, med våpen, og med tvangstanker eller forskrudd virkelighetsbildet om hva som kan skape rettferdighet.
Etter hvert som nyhetsoppdateringene kommer, ser jeg at jeg hadde et større poeng i det jeg sa i går enn jeg selv visste. Nå er det selvfølgelig jeg som tolker det jeg hører, og kanskje tar jeg feil eller overtolker, men jeg vil like vel dele det jeg tenker.
Gjerningsmannen i Orlando,eller drapsmannen om du vil, som tok så mange uskyldige liv natt til søndag, var etter sigende en kjent gjest på Pulse, et sted hvor hoveddelen av gjestene hører inn under paraplyen LGTB (eller LHTB på norsk). Han har angivelig også oppsøkt og deltatt på homofile chattesider.
Hvis jeg skal tolke,små finner jeg det rimelig å anta at dette var en mann som levde langt inne i skapet, og som sansynlig vis følte en viss ukomfort eller kanskje til og med avsky i forhold til seg selv og sin tilbøyelighet. Jeg bruker ordet tilbøyelighet, fordi jeg også antar at han ikke definerte seg selv med en annen legning enn heterofil. Så hvordan kan jeg lage denne teorien? Ut fra erfaringer og historier jeg har hørt og lest oppgjennom årene, samt det faktum at hans far mente sønnen kanskje begikk denne ugjerningen fordi han ble så opprørt over at han tidligere i uken så to menn kysse hverandre. Jeg tror så gjerne at han ble opprørt, og jeg tror så gjerne at han fortalte sin far det. Jeg tror bare ikke at han ble opprørt fordi han syntes det var feil at de to mennene viste sin kjærlighet. Kanskje heller det motsatte.
Det er sikkert ikke helt feil å legge religion til grunn for hans gjerning. Vi skal ikke glemme at det fremdeles er land som har dødsstraff for homofili. Og ofte er dette begrunnet med religion og at Koranen, eller Bibelen, eller andre religiøse skrifter, omtaler dette som forbudt og syndig. Men det er for enkelt å henge det på Islam, og det faktum at han er muslim. Jeg tror det handler mer om å være sterk i troen, og å prøve å være en sann troende, uavhengig av religionen.
Men, og her kommer jeg til kjernen, når vi skreller av lag for lag av denne løken, så kommer vi til kjernen. Og kjernen er holdninger og fordommer.
Si at jeg har rett i at denne mannen var dypt inne i skapet, og snek seg inn på Pulse mens han så seg over skulderen og fryktet at han skulle møte noen han kjente. Det er jo fordi han opplevde seg selv som noe unormalt, noe som ikke helt tåler dagens lys. Og dette har han jo lært et sted.
Det at han angrep, drepte og såret så mange kan kanskje handle om at han mente de var delvis skyld i at han var som han var og følte som han følte. Eller kanskje ville han befri jorden for besudlede mennesker som han selv. Ja, det er et forskrudd syn etter min mening, og det er ikke sikkert det er riktig det jeg tror, men hvis det er et snev av sannhet så handler det igjen om at dette har han oppfattet, hørt eller tolket. Og vi skal ikk glemme at det er ganske mye hatkriminalitet der ute, og når det gjelder hatkriminalitet mot LGTB, så er det en stor prosent av de som er utløst av egne følelser og redsel for egne følelser og at "man er sånn".
Igjen er jeg tilbake til der jeg sluttet å går. Men jeg vil være enda tydeligere. Vi står på trappene til pride-uken her i Oslo. En uke som handler om å jobbe mot fordommer, men også om å være fri til å være den man er og vise mangfoldet. Det deles ut foldere, det informeres, det festes og feires, det markeres og det går parade. Og når paraden er, så er det meget sansynlig at det i år som i fjor vil stå demonstranter på Grønland torg som roper om sodomi og synd og jordens undergang som er nær hvis disse utskuddene som paraden består av får leve fritt.
Fordommer. Det er det det handler om. Og jeg skal ikke si at jeg ikke har de selv. Jeg sitter med fordommer eller antakelser rett som det er. Men jeg håper inderlig at jeg ikke forhindrer noen i å elske den de elsker eller leve livet sitt slik de vil.
Holdninger. Definisjonen av hva som er normalen. For et grusomt ord å bruke. Og veldig feil. Jeg føler meg normal selv om jeg er homofil er det noen som sier. Ja det skulle da for pokker bare mangle. Hvem bestemmer normen, og hvorfor skal det deles i normal og unormal. Men det er ikke nødvendig vis ordene som viser holdningene og definisjonene. Jeg får bruke meg sjøl som eksempel da. Hver eneste gang jeg møter nye mennesker, så gruer jeg meg til spørsmålene om jeg er gift eller har samboer/kjæreste. Svaret er ja, og da kommer i syv av til tilfeller oppfølgeren hva jobber han med. Og så svarer jeg at hun er etterforsker i politiet, og fra da av er det flere reaksjoner å velge mellom. Et alternativ er å ja, mens de ser ned og så skifter tema. Et alternativ er oppfølging av hva slags divisjon i politiet. Et alternativ er hva! Sa du hun? Det er flere alternativer også, men jeg vet liksom aldri hva jeg får, og det sier noe om at det trengs informasjon, det trengs bøker, filmer og flere tv-serier som the Fosters, som handler om oss, og som handler om oss som er helt alminnelige kjedelige mennesker som jobber i en vanlig jobb og lever i et standard liv i en alminnelig leilighet eller hus i et land et eller annet sted i verden, og deler tanker, seng og liv med den vi elsker.
Mange forteller meg at vi har kommet så langt i homokampen og kampen for likeverd at vi ikke trenger den lenger. Nå må vi være fornøyd, når vi både er avkriminalisert og ikke står oppført som egen diagnose i psykiatrien, har en egen diskrimineringsparagraf, vi får gifte oss i kirken, og de aller fleste aksepterer oss. Og jeg hører hva dere sier. Og jeg er ikke utakknemlig. Men jeg føler ikke fullt likeverd før jeg slipper å føle meg utrygg på reaksjonene når jeg sier hun om kjæresten min. Jeg vet jeg har et ansvar for å bidra til at tåken lettere og at min kjærlighet skal omtales på lik måte som din kjærlighet. Men jeg vegrer meg litt for å prate fritt, og jeg kjenner av og til at jeg unngår fokus på meg selv ved å bruke ord som kjæresten min og så følger opp uten pronomen ved å starte svarene mine med yrkestittel eller staten hun bor i. Det er feigt, men det er så mye lettere enn å håndtere hakesleppene. Og dette handler om meg, min følelse og min usikkerhet, samtidig som det handler om opplevelser som blir sjeldnere men som jeg fremdeles opplever fra tid til annen og som jeg tror at ikke så mange kvinne/mann-par opplever. Jeg mener: Det er ikke fullt likeverd når jeg fremdeles opplever menn som sier at jeg ikke kan vite hvem jeg er fordi jeg ikke har prøvd dem. Og det er ikke mye respekt og likeverd når menn kommer bort til meg og kjæresten min for å spørre om de kan være med hjem og se på. Og det er ikke greit at det ser ut som at tanken at vi er et par ikke en gang har streifet "sjarmøren " som kommer bort til bordet for å flørte med kjæresten min. Dette handler om at normalen er satt, og at folk ikke at forbehold om at noen kan være forskjellig fra dem selv. Og det er av og til slitsomt. Og det får også meg til å føle meg annerledes, selv om jeg har blitt flinkere med årene. Men: alt dette og mere til er med på å gjøre at noen mennesker føler seg mindre verdt og ikke fullverdig og respektert. Og noen synker da ned i dypet og inn i skapet og i noen ytterst få tilfeller så ender dette med vold eller drap, eller som i siste hendelse massedrap. Og det er ikke annet enn trist.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar