Det sies at ulykker kommer tre og tre. Nå ser det ut til at blogginnleggene gjør det samme. Det har liksom bygd seg sakte opp gjennom to innlegg, og det var ikke planlagt en trilogi da jeg skrev den første i rekken, men i går fikk jeg en melding på messenger som gav meg inspirasjon til denne.
Jeg har sagt det tidligere, og sitert Liz Gilbert på det, jeg skriver for meg selv og så får leserne lese eller ikke og like det eller ikke. Men det vil ikke si det samme som at jeg ikke setter pris på tilbakemeldinger. Og gårsdagens melding på messenger, som ledet til en liten samtale i den grad messenger kan kalles å prate, gav inspirasjon til et tankespinn som ser ut til å renne nedover siden i dagens blogginnlegg.
Dagens innlegg kunne blitt litt tungt, med tanke på det sorte bakteppe som gårsdagen var, men så er det dette med timing da. Det å høre fra en gammel venn, og få tilbakemeldinger på at bloggen min settes pris på og gir gjenklang hos andre, gjør fingrene på tastaturet litt lettere. I tillegg så hadde jeg et kjærkomment besøk i dag, av en hjertevarm seksåring som er raus med gode klemmer, og da blir hjertet lettere også, og pusten går i rolige drag mens jeg skriver det som var et litt dypt og dystert innlegg, men som nå får et litt lettere tilsnitt.
Gårsdagens chat handlet litt om når de sorte dagene blir så mange at de drar deg ned i kjelleren eller inn i et møte med en imaginær vegg. Jeg tror dette er en kjent situasjon for veldig mange, men jeg tror også at det er noe som veldig mange ikke forteller om. Og noen synes kanskje at man ikke skal si det høyt. De om det.
Jeg skal ikke skildre noen detaljer fra mine perioder i kjelleren, men jeg vil tegne noen metaforer for dere, for jeg tror at delte erfaringer gjør mer nytte for seg enn erfaringer som ligger i skuffen.
Det er ganske skummelt første gang du mister fotfestet øverst i kjellertrappa og ramler trinn for trinn helt til du ender på det kalde kjellergulvet. Kanskje rakk du ikke å slå på lyset en gang, og nå må du famle deg frem og gjette deg til hva det er du kjenner på. Du vet ikke en gang om det du får tak i, er spiselig eller giftig, om det er en lodott eller en død rotte. Desorientert og svett klarer du å stable deg på beina, og etter hvert husker du kanskje også at det er lysbryter i begge endene av trappa. Med et lettelsens sukk slår du på lyset, bare for å finne ut at det er mye rot der nede. Så mye at du tenker at du må komme deg opp så raskt som mulig, og aldri fortelle at du har vært der.
Trappa er uendelig lang, og du er ganske så vissen i beina og full av spindelvev og ved-rusk når du kommer opp igjen. Du slukker lyset og låser døren og later som du aldri har vært der.
Kanskje blir du møtt av noen som ikke kan fatte og begripe hvor lang tid det tok å komme seg opp fra kjelleren, og som utålmodig pusher deg videre ut i stua til alle menneskene som venter der, før du er klar for det. Der, blant alle de vellykkede gjestene dine, skjønner du at du ikke kan fortelle hvorfor du var borte så lenge og hva du så på turen. Du forteller ikke om den lange kjellertrappa med alt for høye trinn, for du tenker at ingen kan få vite om det dårlige snekkerarbeidet som er gjort i trappa, eller hvor rotete det var der nede i dypet. Du lar rett å slett være å fortelle at du har kjeller i det hele tatt. Det er bedre sånn.
Nei, det passer ikke for alle å fortelle om dypet, om turen ned og turen opp, om rotet og kaoset, og om energitapet det var å ta turen. Og jeg dømmer ingen. Det er ikke opp til meg å si hva andre skal gjøre. Men etter å ha tatt trappen ned både på magen og ryggen og knærne. Etter å ha rotet rundt både i mørke og i lyset, så har jeg erfart at det er ikke så farlig å si høyt at jeg har en kjeller. Og jeg har også lært at det ikke er så skummelt der som jeg trodde i starten. Det er fremdeles tungt å puste der nede. Og det er rått og utrivelig til tider. Men etter hvert så har jeg fått litt system i noen av hyllene der nede. Jeg har satt opp merkelapper på noen av hyllene, og har sortert en del i gjennomsiktige plastbokser og en del i tette kasser med lokk. Jeg ser at der fremdeles er noen mørke kroker der, utenfor omkretsen til lyssirkelen som hallogenpæren i taket danner. Men etter hvert har jeg tenkt at det kanskje ikke er nødvendig å se alt, så lenge veggene er tette slik at det ikke kommer inn rotter.
I det siste har jeg også tenkt en del på om jeg skal håndtere de lukkede usorterte kassene slik som jeg håndterte kassene som sto i kjelleren i barndomsheimen, da barndomsheimen ble solgt. Jeg kastet de usett. Jeg kastet de usett fordi jeg tenkte at når jeg ikke visste hva de inneholdt, så var det sikkert mye som jeg aldri kom til å savne fordi jeg hadde glemt det, og da var det like greit å kaste det.
Slik tror jeg kanskje jeg skal håndtere de usorterte kassene i min imaginære kjeller også. Hvorfor ikke? Hvorfor lette på lokket i enda en kasse hvis det er gjemte ting der som jeg ikke trenger lengre.
Jeg tror kanskje jeg rett å slett skal forsøke å lage en luke slik som det er i gamle møkkakjellere, og ta spaden fatt for å få ut rusket og møkka. For det er jo det som er verst med å havne i kjelleren. Alt det som er usortert og møkkete, som bare er en klamp om foten.
Men litt tilbake til messenger-samtalen. Det vi pratet litt om, var det å kjenne seg igjen i andres sorte dager, og det å være ærlig på at slik er det en gang i blant. Det å tørre å si ting høyt er skummelt, men jeg tror det er med på å tette hullene i grunnmuren.
Jeg tror at å være ærlig med seg selv er å bygge solid fundament. Og et solid fundament er godt å stå på. Som jeg skrev tidligere, så har jeg måttet flikke på min egen grunnmur flere ganger, og jeg har etter hvert moderert ambisjonen om hvor mange etasjer jeg kan klare å få til. Men takhøyden vil jeg ha over minstestandard. Den firer jeg ikke på.
Både min gamle venn og jeg har møtt mennesker som aldri har annet enn rosenrøde dager, sånn utad. Vi kjenner begge mennesker som har brukt mye mer tid på fasaden enn på grunnmuren. Ja, vi kjenner begge mennesker som har unngått byggesøknad og benyttet ufaglært arbeidskraft til å sette opp et uforsvarlig stillas for å henge fasaden på. Og selv om det er fristende å titte bak fasaden til disse menneskene, så er det ikke sikkert de vil det, og det er ikke sikkert vi skal det. For når ustø stillaser ramler, så hender det at det går liv tapt. Og det ønsker vi jo ikke.
Tilbake til kjelleren.
Det er opp til den enkelte å si høyt at den finnes og at man har vært der. Det er opp til den enkelte om man vil legge inn lys og tørre å ta tak i syltetøyglasset som har gått ut på dato og skinken med mugg på, eller om man vil si at det ikke finnes sånn i egen kjeller.
Jeg tror at å si det høyt av og til kan lette på trykket og frigjøre kapasitet til ren luft i lungene. Og jeg tror at etter noen ganger så er det lettere å ta tak i gelendret for å komme seg opp trappa, eller til og med spørre om hjelp til å komme opp.
Jeg kommer aldri til å si at jeg liker å stå i bunnen av trappa. Jeg vil ikke en gang si at jeg synes det er lett å sette ord på følelsen inni meg når jeg nok en gang befinner meg på kjellergulvet. Jeg er bare litt mindre engstelig for turen opp for hver gang. Og jeg er heller ikke redd for å bruke profesjonell snekker for å bygge andre trinn enn det jeg klarer selv, slik at det er lettere å gå.
Jeg liker pene og rene fasader, men for meg er det viktigere at rommene bak fasaden tåler dagens lys. Jeg synes det er sørgelig at det fremdeles er sånn at det ikke er helt stuereint å sette ord på motløshet, tunge dager og avmakt, og at det er lettere å sende penger til Syria og Røde kors enn å ta en telefon til noen som trenger en vennlig stemme i mørket.
Kanskje er det en eller to der ute som har lest helt hit, og som tenker at "det er flere som har det sånn som meg" og kanskje det gjør det litt mindre farlig.
Og la det være sagt. I går var en sort dag, men jeg sitter fremdeles trygt i sofaen i første etasje. Og besøket i dag farget dagen varm og gul, og minte meg på at i samtalen i går så sa min gode venn at hans middel mot slike dager var å tenne bål.
Og med lyset og varmen fra bålet ønsker jeg deg en lys og varm dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar