Varm flamme i kald stein

Jeg har akkurat vært på kirkegården. Jeg var litt spent på hvordan det ville være i dag, for det kom en snøeling akkurat da tre nøtter til Askepott var ferdig og jeg skulle dra.
Men tenk, i det jeg kom opp til Ranes kyrkje, ja vi har nynorske kyrkjer her i Surnadal, så ble det et opplett. En klar flekk med blå himmel, rett over tåka.
Jeg liker denne skikken med å tenne lys ved graven på julaften. For meg så minner det meg om de varme bankende hjertene som de hadde, de som nå ligger under kald stein.
Mange har etter hvert fått rom til lys inni selve steinen. Far sin stein har det, og nå er det en varm flamme inni steinen, som vil brenne gjennom natten.
Det er kanskje et lite paradoks i det å minnes de flammer som har slukket, med levende lys. Men samtidig så er de kanskje igjen et lys i mørket på den måten.
Det er fint å ha et sted å gå til, men jeg tror ikke sjelene er der. Jeg tror at sjelene våre vandrer dit de føler seg hjemme når vi dør. Og derfor, når jeg er på kirkegården, så ser jeg for meg mine der jeg føler de hører hjemme. Jeg er sikker på at tante Margit sitter med en grå pirrende katt der hun er, og jeg tror bestefar plystrer og lapper sko, selv om nesten ingen reparerer skoene sine lengre. Jeg skal ikke ramse opp alle som jeg har der, og hvor jeg ser de for meg, men jeg må like vel stoppe litt ekstra opp ved far.
Jeg ser stor meg far i fjellet. I fjellrevbukse og ullskjorte, med kikkerten i hånden. Ja, jeg er sikker på at far har god utsikt der han er, og kanskje kan han til og med ser meg når jeg tenner lys. For alt jeg vet var det han som ordnet med glimtet av blå himmel som jeg så da jeg var der i dag. Jeg kan fremdeles høre han fortelle om topper han har vært på. Ikke fordi han var opptatt av å krysse av på smultring-lister eller ti på topp-lister. Det var aldri prestisje bak fjellturene til far, og historiene var aldri prangende, men heller informative om hvor det var best å gå, og hvor langt man kunne se. Og hvem som var med på turen.
Jeg liker skikken med å tenne lys på gravene, men jeg liker ikke å ha flere og flere graver å gå til. Men det er fint å ha et minnested, og det er alltid fredelig på kirkegården. Det er jo snart det eneste stedet der mennesker opptrer med respekt for hverandre, og der etiketten med stillferdig fremferd holder seg.
Nå er jeg hjemme igjen.
En ny snøeling ligger tett sammen med rå tåke, helt innpå vinduene. Snart er det klart for den årlige Disney-kavalkaden. Og i lys av turen jeg akkurat har kommet fra, så har jeg tenkt å se den. For Disney-kavalkade er gode minner. Det er barndommens jul. Og når Snøhvit er på fest med Dopey, Grumpey, Prosit og co, da sender jeg en ekstra tanke til fjellet.