Mitt eget innlegg om en trend

Det nærmer seg jul, og det er mange tradisjoner på denne tiden av året. En tradisjon eller trend som har kommet de siste årene, er ferdigsnekrede Facebook-oppdateringer som minner om at ikke alle har familie, eller er venner med familien. At mange er ensomme, uten venner, og gruer seg til jul. Avisartiklene er også mange om ensomhet og vanskelige familieforhold. Om triste julemiddager alene, noen også med minimalt med mat.
Midt i dette sitter jeg og kjenner på at alt dette fokuset sikkert har noe for seg for noen. Medmenneskeligheten trenger å få fokus, og mange trenger å bli minnet om at det er viktig å bry seg. Samtidig lurer jeg på om det er noen som meg, som bor alene og som har mye alenetid, som opplever at disse stadige påminnelsene nesten blir et mantra for oss som bor alene. Et mantra om at vi er så mange, og at vi ikke kan ha det bra med å være alene. Vi skal liksom se litt trist ut hele tiden, hvis vi skal tro på illustrasjonsbildene.
Jeg sier ikke at jeg ikke kjenner på at det kan bli mye alenetid til tider. Jeg blir sliten av å alltid klare alt selv, og jeg kjenner på ensomheten og rungende øredøvende stillhet i hjemmet mitt av og til. Men jeg blir ikke mindre ensom av at julen kalles familiehøytid, at enslig blir synonymt med ensom og at familiepakningene med julemat gliser mot meg i butikken.
Nå er det kanskje noen der ute som ikke skjønner ta jeg kan ta slike ensomhetsartikler inn over meg, jeg som har familie å dra til på julaften. Og det er helt sant. Jeg har familie å tilbringe høytider og andre tider med. Det er vel mer tiden mellom jul og påske, og mellom påske og jul som er mine tider der jeg kjenner på ensomheten, av og til, til tross for familie, venner og kjæreste.
Det er sikker mange som også sitter og tenker på den eller de gangene jeg avsto fra fester, bryllup, bursdager, middager mv.fordi jeg ikke orket det. Og det er sant det også. Jeg velger bort festligheter rett som det er, fordi jeg ikke klarer større settinger med mennesker særlig ofte.
Poenget mitt er vel mer at jeg er usikker på om ensomheten blir mindre av å lese ordet ensomhet hundre ganger dagen på nyheter og sosiale medier. Jeg føler ofte at disse stadige påminnelsene trigger noe inni meg. Jeg får små déjà vuer, ser små episoder fra tider der ensomheten og alenetiden har plaget meg. Jeg Husker og ser minnebilder av de førjulstidene for mange år siden, der depresjonen senket seg ned over meg som en mørk og klam hånd, bare fordi alle forventet at man skulle være så glad og fylt av god stemning i hele november og desember.
Jeg er over disse årlige depressive periodene, eller jeg har i alle fall ikke hatt de på mange år. Men jeg kjenner at disse stadige forventningene om glede og fryd fremdeles kan slite på meg, og da særlig de dagene der jeg faktisk kjenner på ensomheten.
Ta for eksempel dagen i dag. Som startet med kaffe i sengen, mens tåken ligger tykk og grå utenfor vinduet. Jeg er sikker på at mange hektiske småbarnsforeldre eller de som skal ta et jafs av julegaveshoppingen i dag, er misunnelig. Og jeg klager ikke over anledningen til kaffe i sengen. Men det hadde vært hyggeligere om den ble servert av kjæresten, eller om jeg kunne servere den til henne.   Og det er ikke til å unngå at den tanken konmer av og til.
I går var det sofa og TV. Og mange sukket tungt og misunnelig da jeg i lunchen fortalte at det var planen min. Og jeg skjønner det. Men jeg var vel så lykkelig forrige lørdag, når jeg hadde selskap av en hjertevarm og skravlende seksårig gutt, som stadig kom med innspill til det vi så på tvn, eller plutselig bare slang seg ned i fanget mitt for en stund. Og jeg droppet gladelig kaffe på sengen forrige søndag til fordel for det glade ansiktet som møtte meg med spørsmål om det var morgen og om vi skulle stå opp snart.
Det er kanskje sånn at man alltid, selv om man er fornøyd med mye, skulle ønske seg noe annerledes også. Innimellom i alle fall. Og den perfekte tilværelsen finnes kanskje ikke. Eller kanskje er det vi selv som må definere det perfekte på en annen måte. Kanskje godt nok er perfekt. Og kanskje er godt nok for meg perfekt hvis jeg ikke sammenligner meg med andre.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal runde av denne, men la det i alle fall være sagt at jeg skjønner og respekterer andres følelse av ensomhet og tristhet i det. Jeg vet at det er mange som er fryktelig ensomme og som blir syke av det, og jeg ønsker av hele mitt hjerte at det ikke var sånn. Jeg skulle bare ønske at dette var en selvfølgelig medmenneske ansvar, slik at man kunne tone ned litt alle artiklene og påminnelsene. Uten sammenligning forøvrig, men det var en kreftpasient som skrev et innlegg om at hun skjønte at folk mente det godt, men at hun ikke følte at hun ble bedre av å se statusoppdateringer på Facebook der ordet kreft lyste mot henne igjen også igjen. Fordi for henne ble det en påminnelse og ikke en bli bra ønskning. Og det er litt samme prinsippet. Kanskje en tur på kino er bedre enn ti facebookoppdateringer.
Fortsatt god lørdag og god adventstid. Og, jeg har det helt ålreit .