For et par innlegg siden skrev jeg om de som hadde kritisert NRK-satsingen Snøfall, som er årets julekalender. Jeg skrev i det innlegget at jeg stolte tilstrekkelig på NRK til å kunne anta at det ble litt kuler og staup, litt spenning og kanskje en tåre også, men at det ville gå bra til slutt.
Nå er vi riktig nok bare på dag 6, men jeg må si at mine spådommer ikke er gjort til skamme så langt. Men det er egentlig ikke et "hva var det jeg sa?" - innlegg. Dagens innlegg er faktisk litt mer gjennomtenkt, litt hjerteskjærende og litt hjertesukkende også. For på dag seks i desember så er vi oppe i tre drap med kniv eller øks og to alvorlige knivstikkinger. Det er mye for et så lite land som oss. Og tar vi med resten av Norden, så er det i tillegg trippeldrap i Finland og politi skutt i hodet i Danmark. Jeg gir meg med nyhetsbildet her. Dere skjønner tegninga.
Jeg mener ikke at vi ikke skal ta inn over oss slike nyheter. Jeg mener ikke at vi skal la være å forholde oss til nyhetene og at alt skal være såpeoperaer og rosenrødt. Jeg mener ikke at vi ikke skal bli opprørt, skal føle avsky eller ikke fatte og begripe hva som skjer, og jeg mener ikke at vi ikke skal ha empati med ofrenes familier. Langt i fra. Men jeg tror ikke vi har godt av å bli sugd inn i fryktelighetskverna, og kveile rund og rundt i død og skrekk heller.
For meg som er særbo store deler av året, blir det for mye å ta inn over meg her jeg sitter i sofakroken. Jeg kan rett og slett ikke se på dagsrevyen daglig. Nå er jeg nede i to dagsrevyer i uken, og så leser jeg heller nyheter daglig. Det er litt lettere å porsjonere og fordøye når jeg skummer overskriftene for så å ta teksten og ikke bildene inn, litt etter litt.
I slike perioder som dette, når virkeligheten sliter i kropp og sinn, så trenger i alle fall jeg små pauser. Og jeg tror ikke jeg er alene om det. Og i hele desember har vi altså den gyldne muligheten til en vakker og kort halvtime med Snøfall hver eneste dag. Jeg fikk spørsmål i dag hvorfor jeg ser på Snøfall, jeg som ikke har barn. Og jeg innrømmet raskt at det som gjorde meg oppmerksom på serien, var kritikken som hadde kommet fra fosterforeldre som mente serien var uheldig på noen områder.
Men etter å ha sett de første episodene så holder jeg på mitt. Jeg tror ikke barn tenker så komplisert som voksne skal ha det til. Og den litt bitre nabodamen Ruth, som var hovedårsaken til kritikken, er jo ikke definert som fosterhjem eller fosterforelder. Og dessuten så kom jo ettertankens og den første tåren over det rømte barnet alt på dag fem. Og barnet rømte da hun ikke fikk ta med seg hunden sin, og ikke fordi Ruth var slem.
Nei, jeg skal ikke gå inn i detaljene eller debatten. Det var vel mer dette med hva serien inneholder som var poenget. For jeg vil si at det er et mangeslunget innhold som kan fryde og berøre både barn og voksne. Det er magiske trestammer og flyvende brev, det er tårer i øyekroken og en julenisse med et stort hjerte og en smittende latter. Det er litt skumle effekter og litt småslemme mennesker som skaper spenning og motvekt, og det er hjerterom og husrom. Det er savn etter noen som er død, det er håp i tente stjerner, og det er humoristiske tilsnitt. Ja, det er rett å slett en fornøyelig litt kort halvtime der man kan slappe av i visshet om at ingen ting er for dramatisk.
Episoden i dag sluttet med nissebestefar som sang for barnebarnet sitt som gjennom en bokhylle kom ut av en trestamme og fant Snøfall, landet eller byen der nissen bor. Jeg ble nesten litt rørt jeg altså. Og rørt, det er en håndterlig følelse.
Jeg anbefaler gamle som unge, barnløse eller foreldre, besteforeldre, tanter og onkler, nabokjerringer, regjeringsmedlemmer og kongefamilien, jeg anbefaler alle å unne seg en liten dose hjertevarm hverdagsmagi. Unn dere en ukomplisert halvtime og kjenn på at det er lov. For der er det. Det er lov å leve litt i Snøfall. Det er lov å være Selma under pleddet, eller en humrende nissefar, ja en litt angrende Ruth for den som vil det.
Fortsatt god førjulstid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar