Jeg vurderte om jeg skulle skrive dette innlegget på engelsk, da hun jeg skal skrive om er engelskspråklig. Jeg sitter ikke her og tror at hun leser bloggen min, men jeg vet at når jeg skriver navn i innleggene mine, så kan de dukke opp i internettsøk. Og la oss være ærlig, Google translate er ikke bedre enn ord for ord. Det er mye som går tapt eller ikke gir mening. Men, etter mye tenkning frem og tilbake, så stoler jeg på at hun fremdeles unngår å søke opp sitt eget navn på Internett, og da ble det på norsk.
For de som har lest sporadisk på bloggen min, så er det en viss sjanse for at dere har sett sitater fra eller at jeg har vist til ideer jeg har fra Elizabeth Gilbert (Liz). Jeg har fulgt henne på Facebook i noen år, og lest flere av bøkene hennes, og jeg synes hun har så mange kloke betraktninger og ledestjerner (eller gullkorn) å komme med. Jeg kunne gjort som TV2, og vist til internett slik at de som ikke vet hvem jeg prater om, kan lete litt på nett, men dette innlegget skal handle om henne, så da får dere litt innsikt ved å fortsette å lese her.
Jeg ble, som veldig mange andre, kjent med Liz gjennom boken og filmen "Eat, pray, love." Boken er selvbiografisk, og handler kort fortalt om Liz sin reise i Italia (eat), India(pray) og Indonesia(love). Reisen er kanskje utløst av et behov for å finne tilbake til seg selv eller finne et nytt jeg etter en skilsmisse, og er en vakker, humoristisk og spennende beskrivelse. Det å dra ut i det ukjente, hengi seg til tilfeldigheter og tillit til at man møter gode mennesker på veien, er ikke for hvem som helst, og det i seg selv forteller noe om Liz. Jeg liker boken bedre enn filmen, for man får bedre innsikt i tankene til Liz gjennom boken, men filmen er absolutt severdig og Julia Roberts gjør en god figur i hovedrollen. I siste del av denne reisen møter Liz det som skal bli hennes nye ektemann. For den som ønsker å vite mer om den emosjonelle og ellers utfordrende reisen fra deres møte og til han får oppholdstillatelse i USA, så er dette tema i en annen selvbiografisk bok, "Committed -a Lovestory."
Noen av dere har kanskje nå tenkt tanken om at to selvbiografiske bøker vil, med stor sannsynlighet, også utlevere andres liv enn forfatteren, og stusser kanskje over overskriften min. Men det er nettopp her overskriften kommer fra. For mens Liz er ærlig med sine tanker og følelser i begge bøkene, så er det lite å lese om menneskene hun møter, som er for personlig til å stå i en bok. Vi ser hva de mener og hvordan hun synes de fremstår, men det står mer om hva de betyr for henne og hva de gjør som får henne videre. For meg ser det ut som hun klarer å skrive slik at vi stiller de spørsmålene rundt hennes valg som hun stilte selv, og vi gis anledning til å være hardere med henne enn de menneskene hun møter. De hun møter, omtales og utleveres akkurat passe til at vi blir like glade i dem som hun blir. Genialt etter min mening, og så kan andre være uenige om de vil.
Liz har vært på besøk hos Oprah, hun har holdt foredrag rundt omkring i verden, hun har skrevet "Big magic - creative living beyond fear", for oss som vil ha et lite dytt i ryggen, og hun har skrevet masse inspirerende innlegg på facebooksiden sin. Korte eller lange innlegg, personlig eller mindre personlig. Hun har latt seg inspirere av hendelser i verden eller eget liv, og hun har av og til også postet korte sitater eller bare bilder som har gitt leserne et lite løft eller noe å tenke på. Det er takket være Liz at jeg tør å skrive og poste det jeg gjør. Fordi hun har lært meg at noen må tørre å si høyt det flere tenker, og at man ikke trenger å lese kommentarfelt.
Våren 2016 endret mønstret seg.
Plutselig postet hun et innlegg der hun ba om vår tålmodighet. Hun skrev at hun trengte litt tid, og at når tiden var moden ville hun fortelle mer.
Det kom noen innlegg ut over våren og sommeren. Ett fortalte at av grunner hun forståelig nok ikke kunne gå inn på, skulle skilles fra sin mann. Igjen dette informative og offentlige samtidig som at mannen ble skånet. Det kom innlegg der hun ydmykt henvendte seg til oss som kunne tenke oss å be for henne. Sakte men sikkert kom det andre innlegg, noen få slik de var før denne krisen, men flere handlet om veldedighet, samfunnsengasjement og mindre personlige tema.
Høsten 2016 gikk Liz ut og fortalte om sin største glede og største sorg. Hennes beste venninne gjennom mange år, hennes muse og inspirator, Rayya Elias, hadde denne våren fått en fatal kreftdiagnose. Ingen kur.
Glede og sorg sa jeg. Gleden var at Liz i denne prosessen hadde skjønt at alle følelsene hun hadde var for Rayya, var dypere enn vennskapelig, og derav det vanskelige valget med skilsmissen, og det like kompliserte valget å stå ved Rayyas side i tykt og tynnt, i gode og onde dager til døden skiller dem.
Og døden skilte dem den femte januar i år. Den femte januar postet Liz en lang rekke ord om hva Rayya hadde betydd for henne, med et bilde av henne. Så endelig. Så vakkert. Så trist.
All denne tiden, helt fra Eat pray love kom ut i 2006, har deler av Liz sitt liv vært offentlig, både mellom to permer og på film. Men jeg må si at til å være så åpen og offentlig, så er det relativt lite å se i sladrepressen. Like så vil jeg si at det har vært fint lite offentlig skiittentøyvask å spore, og jeg vil påstå at ingen av oss som har lest bøkene og øvrig skriftlig produksjon, vet mye om eksmannen fra boken fra 2006. Ei heller vet vi mye med negativt fortegn om han som ble eksmann i 2016, annet enn de sedvanlige forskjellighetene som alle par fra tid til annen utfordres av , men som man kan omtale på en beskrivende men skånsom måte hvis man vil.
Hvor vil jeg med dette? Jeg ville bare hylle Liz for hennes ærlighet og inspirasjon. Og for at hun viser at det går ann å være offentlig og ærlig uten å være utleverende. Det kreves mot til å ta noen av de valgene hun har tatt. Og hun omtaler dem på en slik måte at jeg aldri har vært fristet til å dømme eller fordømme. Fordi det er hennes liv, selvfølgelig, men også fordi hun gjennom sine beskrivelser får meg som leser til å forstå at det ikke er reelle valg i hennes øyne, men naturlige steg. Vanskelige men naturlige steg.
Jeg vil alltid være takknemlig for alt jeg har fått tatt del i, la meg inspirere av og utfordre av, i bøker og innlegg. Nå håper jeg Liz har sine favorittbøker, skribenter, venner og familie som kan bære henne gjennom sorgen og veien frem mot neste steg. Takk så langt, Liz. Jeg håper du kommer styrket ut og finne nye gleder i andre enden av tunellen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar