De av meg som kjenner meg, vet at jeg ikke er en sånn "slå på stortromma"- feirer når det kommer til bursdager. Det handler ikke om at jeg skammer meg over alderen min, men at grensen min for hva som blir masete og for mye, er lav.
Alderen min har jeg aldri skammet meg over. Jeg har aldri blitt tjuetolv eller trettini for åttende gang. Jeg var litt misfornøyd med å bare være tjue en gang i tiden, men det er en annen historie, som aldri vil bli fortalt her på bloggen. Nok om det.
I dag er jeg førtini. Jeg vet at jeg ikke skal ta det for gitt å bli femti, for har kjent og mistet noen som aldri ble femti, aldri førti en gang, ikke tretti, og aller sørgeligst har jeg også kjent noen som aldri ble tjue. Men opp gjennom årene har jeg lært meg at det er forskjell på å være realist og pessimist. Og realisten i meg tar ingen ting for gitt, men regner det også som sansynlig at dagene ruller på, og at femtiårsdagen vil komme. Og da kan det umulig skade å ha en plan i alle fall.
Nå skal det sies at jeg hadde en plan som jeg var veldig fornøyd med. Jeg ville feire på Key West, der ingen har det travelt. Jeg ville feire i sakte tempo, med vennlige og glade mennesker, sol og palmesus og key lime pie. Men så syntes Kelly at det var en litt for alminnelig plan for en femtiårsdag. Og blant alle alternativene hun foreslo, så lå også et forslag om Hellas og greske øyer. Og jeg må jo si at hvis jeg skal noe annet sted, der alt går i sakte tempo, menneskene er vennlige og maten er fantastisk, så er jo en gresk øy et uslåelig alternativ.
Jeg tar med en liten digresjon, som egentlig kanskje er mer en assosiasjon, eller kanskje er det ikke det heller..Uansett: Da jeg jobbet i Bydel Gamle Oslo, så var det en bydel som fremsto som litt idyllisk fordi øyene i Oslofjorden tilhører den bydelen. En fin avveksling fra betong, asfalt og eksos var Hovedøya, Linøya, Gressholmen, Langøyene, Husbergøya. Alle små idylliske perler.
Så flyttet jeg mitt virke til Bydel Østensjø. Og jeg hadde ikke jobbet lenge før jeg skjønte at i tillegg til idylliske Østensjøvannet og allsidige Østmarka, så har Bydel Østensjø også sine øyer. I bydel Østensjø har flere av administrasjonens ansatte fjernadoptert store og små greske øyer, som de tar ansvar for å besøke og bidra til økonomien på, flere ganger i året. Ja, jeg tror nesten det er en forglemmelse at dette ikke er nevnt i den nye strategisk plan.
Men i alle fall: jeg har selv besøkt noen av de greske øyer. Korfu, Cypros, Kreta og Skiathos. Men jeg har aldri dratt flere ganger til en av de. Ikke fordi jeg ikke vil tilbake, men fordi det ikke har blitt sånn. Men så var det dette med å finne ekvivalenten til Key West da. (Se, jeg bruker ekvivalent med den største selvfølge...yrkesskade kalles det).Men tilbake til saken.
Alle mine kolleger som besørger de greske perler, kommer tilbake med små historier som er forlokkende. Men jeg har like vel klart å velge. For midt i alle historiene om små steder uten store hoteller, med pittoreske miljøer og familierestauranter der du er på fornavn med alle. Midt i historiene om små skjulte strender, rullesteiner og bratte stier, kom stikkordet som jeg trengte. Olivenlunder.
Nå er det sikkert olivenlunder både her og der. Jeg husker jeg var i en på Korfu. Men det var beskrivelsen av hele stedet, av området, av stemningen som fanget meg inn. Ikke trenger man å reise med båt etter flyturen heller. Det liker jeg. For: Jeg liker utkantsteder, men båtturer i ruskete sjø i knirkete halvstore båter er ikke nødvendig for min del. Jeg er litt skeptisk, tross alt.
I skrivende stund har jeg en super gresk-ambassadør på ferie, som mer enn gjerne tok oppdraget med å skrive ned anbefalinger og reisetips til meg. Hun har alt sendt et par bilder, av salt sjøsprøyt og skakke hus som ligger i en stille vik. Og med mine egne minner av olivenlundenes jord- og krydderaktige duft og kjølige stillhet, er det paradis jeg ser. Så nå har jeg et helt år å glede meg. Og Kelly er like begeistret som meg.
Nå kommer solen inn på balkongen. Akkurat i det blogginnlegget er ferdig og kaffekannen er tømt. Noen synes kanskje at det høres trist ut å være alene på bursdagen. Det er litt rart, men jeg skal ikke klage, for jeg feiret i går, med en rekordstor prideparade med masse positivitet på sidelinjen. Jeg feiret med lunsj med en god venninne, og mitt første glass med sangnomsust apperol. Den er helt grei, men jeg skjønner ikke helt all begeistringen og ståheien rundt den..ja ja. Nå er det sol og bok, og en iskrem etter hvert. Og drømmen om olivenlunder og greske farvann neste år. Og så vil bare tiden vise hva året vil gi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar