Reiser fra godstolen

Det er søndag. Det er trøtte bein etter en god skogstur som ble bestemt i en fei da jeg i løpet av morgenkaffen i senga plutselig sjekket yr og så at det skulle være oppholdsvær mellom ti og tolv. Da fikk jeg det travelt. Men du å du så godt det er med skogstur midt mellom to regnskyll. Våt skog lukter så friskt, så godt. Jeg stoppet mange ganger og dro inn noen solide magadrag for å skifte ut all innelufta med frisk skogsduft.
Jeg kunne hengt med geipen og vantrivdes resten av dagen, fordi det er så grått og regntungt. Men det er ikke tiden for det. I stedet sitter jeg i godstolen i den delen av stua der det kommer inn mest mulig dagslys. Jeg har pledd over meg, like mye for kosens som for varmen skyld. IPod-en min spiller en salig miks som den velger selv, av de drøye 3000 sangene som er på den. Og jeg skal snart starte på en ny bok.
Bok er stikkordet her. For jeg nevnte i et annet blogginnlegg at bøker er den tryggeste måten å reise på. La meg legge til at det også er den  minst stressende måten å reise på.
Det fins så mange vakre bøker der ute. Jeg har skrevet om bøker i tidligere blogginnlegg også, så jeg skal forsøke å ikke krysse mine egne stier her, men håper jeg blir tilgitt hvis jeg snubler i mine egne spor her og der.
Bøker er en herlig måte å reise på. Det tar ikke mange sidene før jeg er inni boka, inni handlingen. Jeg er på ingen måte hovedpersonen eller andre karakterer, men jeg er liksom med på opplevelsen og livet deres like vel. Det skal ikke store beskrivelsen til før jeg ser det som fortelleren,  eller personene som omtales, ser. Google Maps er også fint, hvis stedene finnes i det virkelige liv. Ofte kan det være fiktive by og stedsnavn, men området de er plassert kan finnes. Og kart og satelittbilder hjelper meg når jeg skal reise rundt i ukjent landskap.
Jeg liker forfattere som gjør en ordentlig research. Som setter seg inn både i lokalhistorie, geografi og  tidsepoke de skriver fra. Jeg har lest flere bøker som jeg føler øker kunnskapen om befolkning eller historiske hendelser, og da koser jeg meg. Det hender jeg sjekker fakta også. Både for å lære mer, men også for ikke å ende opp med å tro på noe som ikke er sånn, var sånn eller som ikke har hendt.
På denne måten sitter jeg med litt kunnskap om mye. Urbefolkninger, som aboriginere og innfødte amerikanere, er det alltid trivelig å bli kjent med. De lever så tett opp til naturen, og respekterer liv og  sameksistens på en helt annen måte enn mange andre. Det er ofte sårt å lese deres historier også, men samtidig alltid noe å lære. Det er ikke få aleneboere, skogvoktere, turistguider og mennesker som reiser for å snu om på livet og finne seg sjøl som jeg har fått bli kjent med. Noen bøker må jeg lese om igjen også, for å reise med disse menneskene en gang til.
Ofte er det litt tilfeldig at jeg finner frem til bøker, og det er ikke alltid beskrivelsen gir meg hint nok til å vite hva bøkene handler om eller hvor de tar meg, men det er sjelden jeg blir totalt skuffet.
Amazon anbefaler bøker ut fra hva jeg har kikket på eller kjøpt tidligere, og slik får jeg øynene opp for nye forfattere.
Men det var reisene ja. Jeg reiser fra hjørnestolen og fra senga. I dag morges var jeg midt i en stor opprulling av en narkoliga med korrupte militære. Jeg dukket nesten for kuleregnet, og det var høy puls et øyeblikk, men vi kom oss igjennom det. Uskadd.
Jeg har noen steder jeg drømmer om, som jeg kjenner at jeg bare må til. Et av stedene er Ocracoke island, som ligger i øyrekken Outer Banks i North Carolina. Der kjenner jeg meg hjemme alt nå, (sannsynlig vis) flere år før jeg kan dra dit. Der lever historier om sjørøver Svartskjegg på folkemunne, og den eldre generasjonen har mange ord som ikke finnes i resten av USA. En egen dialekt, nesten et eget språk. Det er samhold og vennlighet mellom de fastboende. Og de liker turister, så lenge du følger de viktige reglene om forsiktig ferdsel i et sårbart økosystem. Ta kun bilder, legg igjen kun fotspor i sanden.
Jeg liker forfattere som er stolt av hjemstedet sitt, eller hjemlandet eller hjemstaten. De skriver med en egen varme om omgivelsene og folket. De gjør det så levende, og du får virkelig oppleve klimaet og landskapet. Noen ganger kan du også få Ta del i noen utfordringer som tilflytterE til disse stedene opplever,  særlig hvis de kommer fra en stor by til et lite sted. Da henger forventningene og antakelsene over dem som en sky. Dette er lett gjenkjennelig men alltid interessant å lese. Dynamikk og kjemi mellom folk. Det ligger mye læring i det.
Orknøyene og Færøyene er også kommet på listen over steder jeg må. Karrig, vilt og fullt av historie om nøysomme liv i et tøft klima. Mye folk i ett med naturen. Fra hånd til munn, og ikke mange rikinger å lese om, hvis man tenker at rikdom er penger og gods. Men du så mange rike sjeler hvis man tenker på opplevelser, historie og det å verdsette det man har.
Er det stedene eller folkene? Jeg tror bestemt det er stedene, for disse folkene finnes jo ikke. Jeg vil nok se fragmenter og spor etter både den ene og den andre fra bøkene, men finner nok ikke en eller ei med alle trekkene.
Jeg drømmer om steder, men også om liv. Om ubekymret liv med den jeg er glad i, på et sted vi trives og der vi kan fullføre de drømmene vi har for dette livet. Vi har ingen digre drømmer, bare små mål som vi kan nå.
Nå skal jeg finne frem boka mi. Om hun som har flyttet tilbake til barndomsheimen etter å ha satset og tapt, om hun som alltid har vært der og som jobber med å skape vakre møbler av tre. Et lite sted der det er godt å bo, og der sår kan gro og nye spirer vokse.