Hysj, e sett å tenkje.

Overskrifta er et sitat fra 1976- utgaven av meg sjøl. Scenarioet er gjentakende, og det er meg i en liten gyngestol ved skatollet der radioen sto, på Skjelnesset. Skjelnesset var barndomsheimen til far, og der hadde jeg glade dager hos tante Ingrid og bestefar den ene fridagen vi hadde fra skolen i første klasse. Jeg har blogger tidligere om Skjelnesstiden, og også hatt et innlegg om det i Jul på Nordmøre, så noe av dette vil kanskje være gjenkjennbart, men det er andre tanker her også.

Tilbake til gyngestolen. 

Den var lav, og med et grønt stoff som var litt veluraktig. Litt uthevet mønster i stoffet. Stolen var plassert ved vinduet der også skatollet sto, og i den stolen satt jeg når jeg hørte barnetimen for de minste og morgentimene med Reidar Morset. Men, den stolen var også favoritt-tenkeplassen min. Med radioen pratende i bakgrunn, og en lett bevegelse i gyngestolen, lot jeg blikket gli ut av vinduet. Fra det vinduet så jeg mest bærbusker og litt av huset til Stor-John og Olga, men det var et godt sted å feste blikket for en liten filosof i sin spede begynnelse. Og det var altså der jeg satt og tenkte når tante Ingrid kom og spurte om jeg ville ha noe, eller om vi skulle finne på noe,  og fikk svaret «Hysj, e sett å tenkje.». Kloke gode tante Ingrid ble verken støtt eller opprørt over dette svaret, men tok det til etterretning og lot meg tenke videre.

Jeg har tenkt ofte på denne episoden, og på den gode tiden på Skjelnesset. Jeg har alltid fremholdt at jeg er utrolig heldig som ikke gikk i barnehage da jeg var lita, for det hadde ikke passet for meg med så mange barn rundt meg hele dagen. Jeg er helt sikker på at jeg hadde blitt mast hull i hodet på, eller «blitt oppfordret til å leke med andre», som det heter på pedagogspråk, og jeg trengte tid for meg sjøl alt i tidlig alder. Jeg var hos flere dagmammaer, og var også hjemme med datidens praktikantordning. Alt dette var greit, men beste tiden var likevel på Skjelnesset. 

Småskolen var litt annerledes enn en barnehage ville vært. Å delta i klasserommet var styrt og systematisk, så det var enkle greier å forholde seg til. I friminuttene kunne jeg fint gli inn i bakgrunnen når jeg trengte det, og kunne tenke og observere fra det faste stedet mitt under bjørka i skolegården. Jeg husker selvfølgelig ikke i detalj hva jeg tenkte på, men det er kanskje riktigere å bruke begrepet dagdrøm. Visualisering er et voksent begrep, men jeg tror også at det kan være dekkende for noe av tankerekkene mine. Jeg forestilte meg hvordan ting ville være og forberedte meg før jeg tok steget ut i samleken med de andre. 

Det er førtisju år siden episoden på Skjelnesset. Tante Ingrid nevnte den ofte til meg, og da som en positiv ting. Det er enkelt å passe et barn som liker å dagdrømme, kan man kanskje tenke. Men det var ikke slik hun tenkte på det. Hun syntes det var så fint at jeg sa ifra hva jeg trengte akkurat da. Og vi gjorde mye koselig sammen utenom gyngestoltiden. Vi leste og dramatiserte det vi leste, og jeg var med på stell av hus og matlaging. De fleste dagene var jeg ute og lekte med Dag Christian og innimellom var Brage med også. 

Kanskje er det fordi det er en innehelg at det kommer så mye tanker ramlende. Kanskje er det fordi jeg er tilbake i hjembygda? Men kanskje er det også fordi jeg er tilbake i en stilling der jeg er mye tettere på barnehagehverdagen og jeg tenker litt på hvordan det er for dagens små filosofer blant alle disse barna som er i barnehagen. 

Vi er inne i en tid, og har vært det lenge, der det stadig letes etter svar og fasiter på barn. For min del synes jeg det er litt for ofte at det tenkes Autismespekter og ADHD og det er litt for mye sammenligning og kurver å henge observasjoner på. Jeg sier selvfølgelig ikke at det ikke er barn som hører inn under både den ene og den andre paraplyen eller gruppen, men kanskje er vi litt for ivrig med merkelappene?

Jeg er jo helt sikker på at det er barn der som kjenner som meg, at det blir litt mye aktivitet og lyd. Jeg er helt sikker på at det er barn der som trenger å sette seg ned og bare tenke og dagdrømme litt. Kanskje har de lyst til å si «Hysj. E sitt å tenkje» også. Kan hende de sier det og. Da håper jeg at vi som får beskjeden er oppmerksomme nok til å skjønne det. Jeg håper det er rom for å finne seg en krok. Og jeg håper vi er kloke nok til å se forskjellen på de som trenger en pause og de som ikke kan lekesignalene eller ikke får være med. Jeg håper vi er gode nok til å se de litt introverte, de med mindre behov for å sosialisere hele tiden, de som trenger en pause. Personlighet og personlige behov er jo nettop det. Personlig. Og selv om «normal»- definisjonen er litt mer oval enn firkanta nå, så tåler vi å strekke enda litt. Vi skal ikke glemme å måle enkeltbarnet med seg selv.