Advent er forventningens og håpets tid

Jeg har skrevet julebrev og juleblogger tidligere år, om barndommens jul og om juletradisjoner i endring. Jeg har skrevet om juletrehogst i Rendalen, om annerledesjul i Covid-tid, alenejuler og familiejuler, og like til jul i Ethiopia. Så mange minner, så mye forskjellig, og minnene kommer hulter om bulter i adventstida hvert år. 

Nå er vi to uker fra julaften, og nok en annerledes advents-og juletid. I år er det mye som er forskjellig fra i fjor. Ikke en gang jeg kjennes ut som den samme. Men kanskje er det slik det er ment?  At alt er så annerledes at det blir som en ny start. Kanskje er det ut av all annerledesheten at gamle minner og nye tradisjoner forenes.

I dag har jeg hatt en riktig sløvedag, men en episode av snøfall 2, etterfulgt av to julefilmer fra Hallmark. Julekalender og julefilmer har vært faste følger i de senere årene, så det er kjent og godt og jeg trengte en sakte søndag i dag.

Hallmark sine filmer, Snøfall 2 og julekalenderen til Lise Dagrun på Facebook er alle tre påminnelser om håp. Og håp er et lys i mørketida, for uten håp er vi litt fortapt. 

Jeg skriver at advent er forventningenes tid. I år er jeg tilbake til barnehagehverdagen igjen, og der ser jeg forventningene glimte til i barna. Barna er jo mye flinkere til å fryde seg og være håpefulle enn det vi voksne er, men vi kan jo la oss inspirere? Tidligere i uka så jeg en liten gutt lyse opp da vi fant en pepperkake noen andre hadde oversett. Jeg var med på lysmesse i kirken, som også gav julestemning. 

Sist søndag var jeg på julegrantenning på kulturhuset. Fredag var jeg med flere fra en av barnehagene på julekonsert på kulturhuset, og en liten tur på Musters pub etterpå. I går var jeg med «ørarampen» på julebord på Hammerstuene. Tre annerledes førjulsaktiviteter for min del, som alle var gode opplevelser i trivelig selskap. En påminnelse om at adventstiden gir rom for nye tradisjoner eller enkeltopplevelser, som små ledestjerner frem mot jul.

Neste helg er det Travellin’ Strawberries som spiller på kulturhuset. Det er 32 år siden jeg hørte de «live» sist, så det blir enda et blaff fra fortiden som fletter seg inn i den nye veven som er livsbildet mitt. Etter hvert som skyttelen går frem og tilbake i dette nye Surndalskapitlet av livsveven min, så synes jeg fargene har blitt lysere og klarere. De har et tydeligere mønster og selv om det ikke er en helt tydelig plan, så blir bildet bedre for hver dag. Det er så mange brikker som har falt på plass siste året selv om en viktig bit også falt bort. Det ble ingen førjulstid med mor til stede sånn fysisk. Jeg vet hun gikk ut av tiden med fred i sinnet, og jeg vet hun er med meg og oss i ånden. Mor og  far fikk et nytt lys, og et hjerte lagd av mose på graven sin i går. Det var mor sin bursdag, den åttiåttende i rekken, og første bursdagen uten hovedpersonen. Livets gang eller livets sirkel. Minnene er med, og minner i adventstid er med på å bringe tradisjoner videre.

En liten adventsfilosofi er noe vi bør unne oss ofte. Tid i stillhet. Lyden av egen pust som bakgrunnsmusikk for egne tanker. Jeg er godt å bare kjenne på at man er. Bare roe helt ned til hvilepuls og la tankene enten seile eller også de kan hvile. Advent og jul er så mye, og ordet forventninger kan skape støy, men man kan også forvente en stille stund innimellom.

Nå skal jeg tre ut av stillheten og sette på litt musikk. Musikk som kaller frem vakre tanker og rolig pust. Vær. Pust og bare vær. Kjenn at du er, og at det er godt nok.