Te løkk me jul'n

Egentlig så brukes uttrykket i dagens overskrift når vi møtes til frokost første juledag, men det passa bare så bra som overskrift på julebrevet mitt her på bloggen.
Jeg er så heldig så heldig. Her bor jeg i et rikt land, som er fullt av regler og skjemaer som regulerer det meste, og som kan være en utfordring men som skaper en trygg struktur. Og selv om regjeringen har skiftet fra rødt til blått, og det blå styret har endret på både det ene og det andre, så har det verken ført til revolusjon eller borgerkrig, og jeg som enkeltmenneske og enkelthusholdning har ikke merket så mye til det hele.
Året kort oppsummert har vært begivenhetsrikt, mest på den positive siden men det vil alltid være litt av hvert i et år. Livet og døden går hånd i hånd, og jo eldre vi blir, jo større er vel sjansen for at de stille sortiene blir flere. Fire gode mennesker som alle har vært i livet mitt i lange eller korte epoker har gått bort, og for meg er det midt i tapet nok en oppvekker og påminnelse om at ingenting er en selvfølge, og at det er viktig å sette pris på livet og menneskene i det hver dag. Det å sette pris på hverdagen, på jobben jeg har, på vennene jeg har, på familien og på kjæresten. Det å verdsette tak over hodet, mat og klær er kanskje gammaldags for mange, men jeg gjør det. Jeg er glad for alt som gjør dagene mine mindre bekymringsfull.
Apropos bekymringer. To av mine nærmeste har fått færre bekymringer dette året, og jeg har med det fått mindre sympatibekymring av den grunn.
Det startet med at Kelly-min solgte huset sitt og flyttet inn i leilighet ved stranden. Det er alltid en prosess å flytte, og jeg på utsiden var heller ikke uberørt, for alle hus har minner, og alle hjem medfører rutiner og vaner som ved salg må endres. Å finne nye mønster er alltid spennende og jeg hadde vidunderlige dager i Florida i mars, der vi fant frem til det nye vårt og oss i den nye tilværelsen. Det å ta heisen ned og gå til stranden var en egen luksusfølelse, og den beste nye vanen sammen med kaffe på verandaen om morgenen. Og Kelly er ikke lengre hus og hageeier, som er en stor økonomisk belastning i et land som har orkansesong og tilhørende ekstra forsikringspremier.
Påsken var hjemme hos mor, og det var siste gang i barndomsheimen, som ble solgt litt senere på våren.Det meste av flyttesjauinga gjorde mor, søster og svoger, men i løpet av påsken kastet jeg med hard hånd mye av remediene som har samlet seg opp gjennom egen barndom, og livet før og etter denne. Det er stor jobb å gå i gjennom over femti år med minner, selv om det har vært ryddet under veis også. Mental rydding blir det også av slikt, og det er kanskje den mentale containeren som var mest ustrukturert for min del. Men det er godt å ta prosesser når tiden føles riktig og målet er en lettere hverdag.
Sommeren var jeg på jobb, og det meste av den regnet bort så det var kanskje like greit. Men i august kom Kelly, og med henne kom solen. Det føles jo for så vidt sånn bestandig når vi møtes, men denne gangen var det faktisk helt reelt værskifte når hun kom, og det var sol nesten hver dag i de drøye to ukene hun var her. Vi hadde herlige dager både i Oslo, Trondheim, Drøbak og Surnadal, og vi hadde som vanlig for lite tid, men kvalitet overskygget som alltid kvantitet.
Høsten har vært lang. Rottene i kjellerboden var en dyr og ekkel affære, og regnet ville ingen ende ta.  Når november kom med ti dager i Florida var det et kjærkomment innslag, og ikke lenge etterpå var det 80-årsdag i Trondheim, og nydelig kirkekonsert med Embla i vår frues kirke.
Nå telles det kraftig ned til jul mens en liten forkjølelse har stukket kjepper i juleinnspurten på jobb. Men jeg har et par dager og noen timer før kursen settes mot Nordmøre, så jeg kommer i alle fall nærmere målet enn jeg er nå.
Ønsker alle en velsignet julehøgtid, og måtte det bli gode dager i 2016.