Å forsvinne i mengden som en sår tommel

Ikke vet jeg når folk begynte å male husene sine både innvendig og utvendig, men det er mange som har gitt seg i kast med å pusse opp gamle hus som har opplevd malingens historie på godt og vond. Etter som man kommer innover i lagene,så er det både gjenstridige og slitesterke lag som klamrer seg fast til malingslaget under eller selve trevirket. Ja, helt ufarlig er det vel ikke heller, da man kan finne både bly og arsenikk i de eldste lagene.

Jeg husker vi fikk ny fasade i murgården der jeg bor. Gården er fra 1927, og i og med at den er av det som defineres som typisk torshov-gård, så var byantikvaren inne i bildet med forlangende om at originalfargen måtte benyttes. Etter skraping på gamle vegger fant de frem til den samme gulfargen som det er på slottet, og dette ble godkjent som originalfargen. At de også fant en tilnærmingsvis vegvesen-oransje på en vegg innerst i redskapsboden ble forbigått i stillhet. Heldigvis.

Om det er fordi jeg sitter i barndomsdalen, eller om det er fordi jeg skal møte en barndomsvenninne i dag, det er jeg litt usikker på, men i dag er føler jeg meg som en torshovgård, med mur utenpå og tre inni.Nei, jeg sitter ikke her og føler meg gammel altså. Og jeg er ikke verneverdig, så jeg har stort sett valgt bort alle kravene fra velmenende bygningsarbeidere og forståsegpåere som har ment noe både om sparkel, farger og tekstiler opp gjennom åra. Det er ikke det at jeg er arrogant eller prinsippielt ikke ønsker råd, men noen av verdens selvutnevnte eksperter glemmer detaljer som for eksempel at mur trenger en spesiell maling som tillater at den får puste slik at den ikke forvitrer. Det er heller ingen garanti for at er blankpussede fasader holder seg sprekkfri og blank gjennom ulike påkjenninger fra elementene. Derimot kan det ofte være slik at de peneste fasadene trenger større og oftere vedlikehold enn de litt ubehandlede værbitte.

Jeg er for så vidt fornøyd med de siste malingsstrøkene, og noe av den mer omfattende restaureringen som har foregått fra tid til annen opp gjennom åra. Men jeg kjenner at når jeg må se tilbake på 46 år, så er det dessverre noen råtne planker og arsenikkholdige malingsflekker som kommer frem også. Det er ikke alt som har latt seg slipe bort. Nå er det ikke slik at alt er mitt eget verk. Å nei, jeg ha da fått hjelp til noen av de ugunstige fargelagene og hakkene og sårene både i treet og muren. Men de er der, og selv etter ferniss og sandpapir, så dukker de opp igjen når jeg minst ønsker det men for så vidt venter det.

Det som også er litt interessant, er at det er noen som med røntgensynet sitt bare skreller bort lagene og fargene jeg er fornøyd med, og kun ser grunnmuren og råbygget som jeg startet ut med og som bare hadde en tynn bordkledning inne og litt mørtel på utsiden da jeg flyttet herfra. For dem er jeg liksom den samme, uavhengig av år og påkostninger. De ser ikke et eneste påbygg, eller de anerkjenner det kanskje ikke, hva vet jeg. Det jeg vet er at jeg føler meg litt uvel når de ser rett forbi eikeparkett og kirsebærtre, eller når de ser mahogni som respateks og sponplater og mener at de vet hvem jeg er. Ikke for det, jeg skal ikke skryte på meg så mye edelt tre og granitt, med det finnes da en og annen flis innimellom som jeg er fornøyd med, og som kan synes vakker for de som tar seg tid.

Jaja, jeg blir kanskje litt rar av å sitte her i romjulsmørket, og jeg kan sikkert overtolke mye av det jeg ser. Men i dag, etter en natt med urolige drømmer og glimt av spøkelser så føler jeg meg litt rå i materialene, og skulle ønske det var et ekstra granittlag jeg kunne hente frem.