Januar kommer som en bombe, med nye muligheter og lovnader hvert eneste år. 31 iskalde dager der årshjulet motstridende og knirkende skal rulle i vei med alle håp og resolusjoner. Og akkurat i skrivende stund tar jeg meg en liten pause fra verdens sorg og nød, bare for å reflektere over etterjulsstria.
Som de som kjenner meg vet, så tar jeg ikke førjulsstria så tungt. Jeg vasker ikke tak, vegger og inni skapene. Her blir det ikke bakt sju slag og det er heller ingen sprø svor og lammerull å bekymre seg over. Men, etterjulsstria derimot, den er like tøff for meg som for mange andre.
Det starter med overgangen fra late dager tilbake til jobb. I år ble det en røffere start på nyåret enn vanlig, sengeliggende med kraftig forkjølelse. Kombinert med minus ti grader var det en virkelig hit, og jeg har et litt anstrengt forhold til solbærsaft og havregrøt akkurat nå, for det var dietten flere dager i strekk. Men, jeg hanglet meg tilbake på jobb denne uken, og selv med nye ruter-prøvelser med buss for bane fra Bøler, så gikk det ganske bra altså.
Men: i dag var det tilbake til treningsstudio-dagen. Og den er alltid tøff. I år så hadde jeg ikke bare hatt et juleavbrekk, men et ferie- illsint artritt-forkjølelse-juleferie-forkjølelse igjen-avbrekk. Og ikke nok med det. Dette er tiden da julens opparbeidede bilringer, eller skal jeg kalle det smultringer eller berlinerkranser, skal omformes til muskelmasse.
Muskler er kjerneordet her. Det er mange som sier at kroppen og musklene husker, og at å gå tilbake til trening etter et avbrekk av den grunn er ganske så lett. Vel, jeg har en følelse av at musklene mine er lettere demente. For det virket ikke som de husket så mye av verken bevegelser eller belastningen de hadde tålt før avbrekket. Musklene og hele kroppen protesterte som et gammeldags 8.mars-tog, og jeg tror jammen jeg hørte det gamle slagorden "ikke f¤%/, nok er nok" et lite øyeblikk der. Men jeg kom meg igjennom en time, og får si meg fornøyd med det.
Kroppen er et tempel er også et uttrykk, og det er hyppig brukt nå i disse kosthold og diett-tider, som etterjulsstria ofte er. For trening er liksom ikke nok. Det skal trekkes fra og legges til proteiner og karbohydrater. Det skal drikkes grønnsakssmoothies og pulvershaker, og ikke en gang kaffen får være i fred. La meg bare ha det sagt: her kommer det ikke noe coffee slender i hus. Enten så drikker jeg min originale kaffe eller så får det være. Surrogat-kaffe hører til i andre verdenskrig. Ferdig snakka.
Men det var kroppen som tempel ja. For å si det sånn: jeg tror at min kropp er mer som en gammel lagerbygning. Det er et periodevis dårlig fungerende ventilasjonssystem. Radiatoren er ikke helt ny heller, og alt av hengsler knirker og er litt trege til tider. I tillegg er det nok et generelt behov for oppussing, og noe av den gamle dritten som har samlet seg opp i toppetasjen, burde kastes. Skeivt er det å. Men det faller ikke ned, så da får det holde som sjelens oppbevaring en stund til.
Jeg var så vidt innom alle diettene som vi kan henge oss på, gjennom hele året for så vidt, men med økende profilering i januar. Jeg blir litt lei, nei veldig lei, av side opp og side ned og TV-reklamer som sier mer av dette, mindre av dette, lav- og hurtig-karbo og Grethe, Jeanett og Fedon. Apropos Fedon: da vi skulle selge hytta fant jeg gamle ukeblader fra 80-tallet da Fedon hadde sin første lansering av dietten sin. Det har tilkommet noen kilo både på han og meg etter det, men det er bare en av oss som har erklært oss som diett-guru. Og jeg er glad det ikke er meg. Eneste forholdet jeg har til karbohydrater er at jeg ser at posen med potetskruer forsvinner i et så hurtig tempo her i huset at jeg rett å slett må la være å kjøpe dem. For ikke å snakke om en iskald pils på en glovarm sommerdag. Så da regner jeg med at potetskruer og øl begge går under hurtige karbohydrater. Og da regner jeg med at det er helt ut, og bør erstattes med selleristenger og kildevann. Men for å si det med VG, livet er mer en burde burde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar