stein for stein eller steg for steg

Jeg våknet opp med ideen til dette innlegget i går, men lot det få brygge videre et døgn, for noen ganger er ideene litt sprikende og full av ull selv om de er der. Innfallsvinkelen til innlegget fikk jeg da vi pratet om puslespillet som Magny holdt på å legge, og om himmelbrikkene sm alle ser like ut. Den utløsende gnisten som antente ideen til slutt var litt mer dyster, da det var en statusoppdatering lagt ut på facebook i anledning nrks nyhetskavalkade. Jeg valgte å ikke se denne ene timen med årets begivenheter trykket sammen til en stor klump, da jeg husker nok til å forutse at det blir mye trist på rad og rekke. Jeg tok rett å slett et valg på å ikke se den, da jeg ikke ønsket å få denne overveldende og utmattende følelsen som nyhetsåret samlet sett kan gi. Derav tittelen stein for stein eller steg for steg.
På mange områder er jeg helt klart sau. Jeg trenger tid til å fordøye ting. Jeg må ha tid til å legge meg ned, drøvtygge, svelge ned, ørte og tygge nok en gang, uansett om det er nyheter eller opplevelser. Og en nyhetskavalkade gir ikke tid til å drøvtygge ting slik at det blir fordøyelig.
Jeg har gjennom hele året sett nyheter på tv og lest nyheter på nett og i aviser. og på den måten tatt dem inn bit for bit. Jeg vil ha tid til å stoppe opp, studere enkeltfragmenter, kjenne litt etter hvordan det føles, og se hvordan hver bit henger sammen. Jeg sier ikke passer sammen, for det er ikke alltid at de små bitene  det store bildet passer sammen. Noen ganger ser de helt feil ut, selv om de teknisk sett kan settes sammen.
Slik har verdensbildet, hva nyheter angår, ofte vært dette året. Mange biter i glorete farger som spriker i alle retninger, og som det er vanskelig å få til å passe sammen. Og mange ganger dette året har jeg ønsket meg en lang periode med himmel-legging. Der alle bitene går i blåtoner, og den eneste variasjonen er en svak unnselig sky eller kanskje en måke. Jeg vil ha flere tanketomme øyeblikk der jeg sitter og sorterer ut alle de blå brikkene i en haug, kanskje i nyansehauger hvis det er stor variasjon på himmelbildet. Jeg savner å pusle sammen et verdensbilde der utfordringene er å få himmeldelen til å passe inn i rammen, og så få de tydelige bildene plassert i forhold til dette. Og til slutt så skal de de blå bitene med innslag av andre farger på plass. De få bitene der himmel går over i sjø på plass, eller der masten binder skute og seil sammen. Jeg ønsker meg et slikt år nå. Et år med himmel, hav og en flott skute som setter seil og gir vind i håret, men ikke orkan.
Jeg ønsker meg verden slik, og jeg ønsker livet mitt sånn også.
Jeg ønsker meg et år der livets små brikker passer inn i hverandre, utfyller hverandre og utgjør et vakkert bilde. Jeg har alt hjørnebitene og rammen på plass, og mange av hovedbildene er også på plass. Og jeg håper at dette året vil komme med enda flere biter  som jeg finner plass til, og som kompletterer bildet. Jeg har rom for flere farger i bildet mitt, men jeg har ikke det store behovet for store områder med neonfarger og spreke mønster. Lik som verdensbildet så ønsker jeg meg et livsbilde i gode trygge farger, og jeg liker himmel og sjø. Himmel og sjø er ofte varierende nok, og ingen vet hva som er inni denne store skuten i bildet. Den kan romme både drømmer og opplevelser og i mitt bilde står skuten for fremdrift og kreativitet. Jeg vil bare at den skal holde stø kurs.
Selv om jeg ikke så denne nyhetskavalkaden, så husker jeg som sagt nok til å vite hva den rommet. Og jeg går igjen tilbake til steg for steg, stein for stein. For hvis man skal bygge noe nytt eller forandre på noe, så tror jeg at dette må gjøres nettopp sånn. Hver og en må jobbe med sine steiner og ta sine skritt. Og så kan vi bare håpe at steinene passer sammen og at skrittene går i samme retning. Og aldri, aldri kan vi slutte å håpe.
Og med det skal jeg legge i vei, steg for steg inn i 2016, og så håper jeg at om et år så har mange områder i puslespillet mitt blitt fylt.