Sanger og tid til besvær

Jeg er helt sikker på at jeg ikke er alene om å våkne opp med en sang som går på repeat i hodet. Eller det kommer en sang deisende ned i hodet i løpet av dagen, som freser seg et spor i hjernen og går og går. Jeg leste en gang at når dette skjer, så skal man synge "Imagine" inni seg, fordi det er en sang som ikke blir værende i hjernen. Og noen ganger har det fungert for meg. Om det er innbilning eller ikke vet jeg ikke. Men det jeg vet er at i dag fungerte det ikke. I dag har Finn Kalviks Alle som blir igjen, som er en norsk oversettelse av Elton Johns Song for Guy, vært som en klegg i hodet mitt.
Hele sangen er sterk, men særlig er det linjen "tid, du som ser alt forfalle, du som aldri får fred, du som innhenter alle" som gjør inntrykk på meg. Og jeg tror ikke det er tilfeldig at det er den linjen og den sangen som trenger seg på. For selv om det ikke er noe nytt, så er det noen dager eller periode der jeg kjenner mer enn andre at tid er noe jeg har nok av. Og i de siste to ukene så har jeg hatt alt for mye tid.
Det er nok mange som misunner meg denne overfloden av tid, og mange ønsker nok de hadde tid til å lese bøker i timesvis, eller til å med ha tid til å kjede seg. Det er mange som ønsker at de hadde tid å bruke på hobbyer, med venner, alene...det er uendelig mye tid for lite i denne verden. Og jeg setter ofte stor pris på denne luksusen jeg også. Men ikke alltid. Ikke i dag. I dag er jeg en av de som Finn Kalvik synger om, en av de alle som blir igjen, som frykter og elsker den. For tid skaper rom for det du vil men også det du ikke vil. Og den tiden som skal lege alle sår har også evne til å flerre skorpen av igjen. Og tiden som har gått og som har satt sine spor, den kan komme tilbake som en gammel sang. Tiden kan av og til være som sand på stranden. Den trenger seg på og det er ikke alltid behagelig. Den kan bli liggende og gnage lenge etter at den fine strandopplevelsen er over.
Og når jeg kjenner meg som en av alle som blir igjen, så er det selvfølgelig fordi det med tiden har vært noen som har dratt. Og som jeg aldri vil få mer tid med. I alle fall ikke i dette livet.
Og med all denne tiden jeg har til rådighet, så er det mye tid til savn. Jeg savner å se smil. Jeg savner lukt av såpe, parfyme, varm hud, maling, eller fersk sagmugg. Jeg savner å bare en gang til høre en latter eller stemmen. Forskjellen på å savne levende og døde er å kunne tenke snart eller om en stund i stedet for aldri mer. Jeg blir ikke fortrolig med aldri mer. Og det paradoksale er at når jeg synes jeg har for mye tid til savn, så sitter jeg og lengter etter mer tid med de som fikk for lite tid. Mens jeg er relativt sikker på at både de og jeg hadde følelsen av å ha for mye tid til overs mens de fremdeles var her. Bare ikke samtidig. Eller kanskje var det bare uuttalt.
Nei, jeg har ingen moralsk slutt å komme med. Jeg har ingen visdomsord om å utnytte tiden og være mer sammen med hverandre. Fordi alle tar sine valg innenfor de 24 timer per døgn som står til vår disposisjon. Det som er sikkert er at de 24 timene ruller av gårde, taktfast, i samme tempo. Det er bare den enkeltes opplevelse av tempo som varierer. Og "ingen vet hvorfor ingen vet hvordan, den bare kommer igjen og igjen". Og der satte sangen igang igjen.