Nei, jeg har ikke tenkt å begynne som anmelder for TV-serier, selv om jeg i perioder ser en del på TV. Jeg har jo, som tidligere skrevet, av og til litt mye tid til overs og litt lite energi til å gjøre så mye annet enn å hvile foran skjermen eller lese.
Men nok om det. Jeg har funnet serien min over alle serier. Jeg ler, jeg gråter, jeg åhhher og huffer, jeg lar meg begeistre og det er neste litt sånn at jeg blir søvnløs hvis jeg må legge meg før alle barna i serien er i hus for kvelden.
Serien jeg snakker om er tilgjengelig på Viaplay eller Netflix, så teoretisk sett kunne jeg jo bare sett en episode til hvis det er for opprørende slutt på den episoden jeg ser, men jeg har disiplinert meg til maksgrense på to episoder per dag. Litt også fordi det er bare to sesonger tilgjengelig på Netflix, og jeg drøyer de to i håp om at sesong tre skal komme snart. Sesong fire er i gang på TV i USA, så da må de vel bli ferdig på TV før den kommer. Snakker om bekymringer. Jeg er sikkert på at flere av dere som har lest helt hit, tenker: få deg et liv, Marit. Og kanskje det. Men det er bare noe med denne serien som får meg til å tenke at den kunne hett det samme som bloggen min" men så er det jo bare levd liv alt sammen". Men den heter ikke det. Den heter "The Fosters.".
Nå tror kanskje noen at det er en sci-fi serie om små fostre. Det er det ikke. Kort fortalt er serien om familien Adams-Foster, som består av en vidunderlig samling med mennesker som du bare må bli glad i. Det er Stephanie og Lena som er mødrene i familien. I tillegg til å være lesbiske er den ene afrikansk-amerikansk mens den andre er hvit hvis det er et gangbart begrep. Jeg hadde ikke påpekt dette hvis det ikke var for at dette er et poeng som jeg kommer tilbake til. Men tilbake til presentasjonen av The Fosters.
Stef har sønnen Brandon fra tidligere forhold, men hun og Lena har vært hans familie fra han var fem år. I tillegg har de adoptert Jesus og Mariana etter først å ha vært fosterhjem for dem, og i seriens begynnelse tar de inn Callie fra et ungdomsfengsel, for at hun skal bo et sted mens hun venter på sitt sjette fosterhjem. Hun har en bror, Jude, og han blir også hentet inn for å bo der midlertidig, frem til Systemet skal finne et permanent hjem til dem begge. Men, selvfølgelig. Litt sukkersøtt må de unne seg innimellom slagene også i denne serien. Mødrene med de vakre hjertene blir selvfølgelig glad i disse to også, og familien utvides, ikke uten problemer men med en god porsjon emosjoner og kjærlighet.
Det er ikke enkelt og lykke hele tiden. Langt ifra. Det er levd liv som har satt spor, det er følelser og ønske om å høre til, det er følelsen av å være annerledes, det er krangler og feilsteg, det er sjalusier og komplekser og fortvilelsen..men mest av alt er det masse raushet, godhet, kjærlighet og varme. Serien tar opp en rekke temaer som ikke er å finne så ofte i andre serier, eller kanskje det er rettere å si at temaene ikke blir behandlet med samme omsorg og respekt i andre serier. Å være fosterfamilie byr på mye både godt og vondt. Å være fosterbarn like så. Å få nye familiemedlemmer inn som trenger mer enn gjennomsnittet. Alle disse store temaene får stor plass, fordi serieskaperne ønsker at det skal være en serie å kjenne seg igjen i for alle som ikke nødvendig vis finner så mye bøker og filmer som de opplever handler om seg. Samtidig veves det inn hverdagstemaer som sex og pubertet, samliv og prestasjonsangst. Noen er lukket, andre er åpne. Noen er musikalske, kunstneriske, fryktelig sårbare inni og sterke utenpå. Jeg vil påstå at der er et unikt persongalleri samtidig som det ikke oppleves som kunstig heller. Det blir mer som et samfunn i samfunnet. Og jeg tror at alle som ser, kan finne en liten bit å kjenne seg igjen i.
Hvorfor er jeg hekta?
Av mange grunner.
De to mødrene, som er limet i familien, er vakre tvers igjennom. De utfyller hverandre og de setter ord på så mye som er viktig og som jeg tenker må være en inspirasjon for alle foreldre i alle variasjoner av familier. De fem barna, som alle har sine særegenheter, får lov til å være som de er så lenge de følger de normer for høflighet og ansvar som følger med det å være del av et samfunn. Handlinger har konsekvenser, og ingen slipper unna sitt ansvar, men kjærligheten fra mødrene er ubetinget og det er ingen verken i huset eller foran skjermen i tvil om.
Jeg kunne skrevet i timesvis om alt denne serien byr på, men jeg må drive dette innlegget videre på et vis. For bak denne serien står det mennesker som på en genial måte har klart å få USA og meg til å trykke en gruppe mennesker til sitt bryst med begge hendene. Det handler ikke bare om serien i seg selv. Det handler om hva den symboliserer og står for.
Jeg hadde ikke vært meg hvis jeg ikke googlet denne serien og skuespillerene, for den pirret virkelig min nysgjerrighet. Hvordan kan en serie som er så full av det som tidligere har vært, og som kanskje også fremdeles er tabuer, bli skrevet og filmatisert i USA. Jeg vet at begrepet kontroversielt har blitt brukt om serien men jeg vet også at særlig en av skuespillerene, Teri Polo, nekter å bruke begrepet kontroversielt når hun prater om serien. Og jeg heier på henne. Fordi jeg er så enig: det handler jo bare om levd liv alt sammen.
Et interessant moment som jeg kom over i et intervju med Teri Polo og Sherri Saun, som spiller mødrene, er at mens tema som fosterhjem, fosterbarn og utfordringene som samfunnet har på det området har vært mye diskutert i forbindelse med serien, så har det faktum at dette handler om et lesbisk par vært helt underordnet. De får lov til å være to mennesker som elsker hverandre og som skaper en familie sammen, og det at de begge er kvinner det er underordnet.Det er interessant, og det er ganske unikt spør du meg. Og jeg setter så utrolig stor pris på at det er sånn. Når jeg i tillegg leser og hører at ingen av skuespillerne hadde betenkeligheter med å skulle bli identifisert med en sånn rolle, og ingen av de to var bekymret for at rollen som lesbisk partner og mor skulle ødelegge for fremtidig karriere, så øyner jeg et håp om at dette er et tegn på at verden beveger seg i riktig retning og at vi kanskje etter hvert får færre unge mennesker som føler skam og skyldfølelse over det faktum at de elsker den de elsker.
At jeg lar meg røre eller berøre av seriens historier er sikkert rart for noen, men jeg tror at kombinasjonen av serien og de intervjuene jeg har funnet på YouTube er det som har berørt meg. Å se og høre at skuespillere opplever seg som en familie, og at de diskuterer seg gjennom de ulike problematikkene som serien omhandler for å sikre troverdighet er flott. At de er glade i hverandre også utenom settet synes i serien, men når de uttrykker dette med egne ord i intervjuer, blir det enda tydeligere. Å høre at skuespillere er rørt, ydmyke og føler seg beæret over å fortelle en historie gjennom sin rolle, og at de respekterer det samfunnsansvaret de har i dette får meg til å tenke at dette, dette er ganske unikt.
Ja, jeg innrømmer gjerne at jeg nesten er forelsket i disse to mødrene, og jeg føler meg som tante til disse barna. Vel, det var kanskje å trekke det litt langt. Men å lese og å høre at en så innholdsrik serie som flørter med så mange tabuer berører mennesker i alle aldre og bidrar til at tabuer blir litt mindre tabuer er stort. Å vite at mange mennesker som leter etter seg selv kan finne noen å identifisere seg med og finne håp i, er godt. Å kunne sitte i egen sofa og se at små fragmenter og egenskaper som jeg kan kjenne igjen hos meg selv, og som jeg ikke alltid er så glad i, bli verdsatt og framelsket og håndtert på en som regel vidunderlig og respektfull måte er stort.
En sjelden gang hender det at jeg strever med å finne en for meg god avslutning på et blogginnlegg. Dette er en av dem. Men kanskje kan jeg undre meg litt til slutt. For denne serien startet i 2013. Og vi er ikke ukjente med amerikanske serier her i dette landet. Vi har jo snart CSI fra hver storby i USA, sesong både 10 og mer. Vi fikk også seks sesonger med intrigefylte the L-Word som ikke akkurat gav gode rollemodeller eller tok bort tabuer. Tvert imot vil jeg si. For ikke å snakke om alle realityseriene som flommer inn i stua både i verste og beste sendetid hvis du er på de rette kanalene.
Er det ingen som tør å kjøpe eller satse på The Fosters? En serie som handler om liv. Komplisert til tider, men liv, levd liv, hverdagsliv.
Jeg syns til og med at den hadde passet på selveste NRK. Ikke for det altså. Det er fint med han Severin som bor nedi fjæresteinene og å se at folk bor der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og at Lars Monsen klarer å få mennesker som vi egentlig ikke tror kan klare det, opp på høye fjell. Men helt ærlig. Jeg kan ikke tro at det er bare meg som liker en god dramaserie som går rett inn i hjerterota heller.
For meg så har fiksjon den fordelen med at jeg kan leve meg litt inn i rollenefigurene og identifisere meg med de og bry meg om de samtidig som jeg ikke treffer de på gata eller i butikken sånn helt på ordentlig. Og noen ganger er det godt å felle en tåre og håpe på det beste for en som noen har konstruert. Fordi på samme måte som barn prøver ut sider av livet i rolleleken, slik er det av å til godt å øve seg eller leve igjennom litt voksenliv også, litt på liksom. For livet, det er ikke for amatører, og å kunne lene seg tilbake litt og kunne reflektere over livet mens det skjer, det er ikke alltid like lett med begge beina uti det.
Og med det trykker jeg på poste-knappen og sender dagens hultertilbultertanker ut i verden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar