Palmesøndag..men jeg er klar for palmeonsdag

Nå tror dere kanskje at jeg igjen skal mase om det litt troløse Norge der påsken handler om kyllinger, egg og harer, skismurning og kvikklunsj. Jeg skal ikke det, men én kommentar skal jeg unne meg: takk og lov at det ikke var her til lands, på palmesøndagen, at Jesus kom ridende på et esel til folkets hyllest, og der omsorgsfulle mennesker dekket gatene med palmeblader. Nei, for det hadde jo ikke blitt slik. Det hadde jo blitt et ramaskrik om dyremishandling fordi han kom ridende på et esel, og la meg ikke begynne med all den frykten palmeoljen som kom ut av bladene på bakken hadde skapt.Og det er jo ikke sikkert Jesus hadde med seg passet sitt heller, og da hadde gått rett fra palmesøndag til korsfestelse, og oppstandelsesdagen hadde hatt det navnet fordi hele episoden skapte litt av en oppstandelse. Ja, det hadde ikke vært noe lang påske hvis det hadde vært opp til oss. Det hadde startet på en søndag og vært over på tirsdag. Og det hadde ikke vært mye hellig over de dagene heller.
Men nok om det.
To arbeidsdager igjen, og så er det min palmeonsdag, fordi jeg på slutten av den dagen sovner til palmesus. Ja, på onsdag er det klart for en litt lat morgen, en kaffe og litt lunch på Gardermoen, før Dreamlineren igjen skal gjøre min drøm til virkelighet når jeg etter noen timer skal gå ned flytrappen i varm fuktig luft som for meg lukter lykke, ferie og tid til å leve. Det er selvfølgelig ikke slik at jeg ikke lever når jeg er her i Norge. Det hadde jo vært for galt om jeg i storparten av året bare eksisterte eller overlevde. Nei, jeg har mange timers glede her også. Det er bare det at slik som det er akkurat nå, i den tilværelsen som vi har brukt tid på å etablere og finsnekre, så er det sånn at i de dagene og ukene hvor jeg er i Florida, med sand under beina og sjøvann i håret, da lever jeg litt ekstra. De beste dagene er når det er rett fra sengen inn i bikinien. Strand, sand, palmesus og lykkerus, middag på verandaen mens solen går ned i havet, ut av bikinien, natt og repeter.
OJeg er jo en som liker rammer, så at det er repeterende mønster er herlig forutsigbart, samtidig som vi har våre mange små variasjoner av krydder gjennom dagene. Men noe er fast. Den varme luften som møter meg som et mykt teppe når jeg går ut verandadøren. Kaffe på verandaen med utsikt mot palmene og Atlanterhavet. Varm sand som gnisser mot fotsålene når vi kommer ned på stranden. Måkene som tripper rundt med håp i sine frekke blikk. Bølgene som ruller opp og glir ut igjen, taktfast og meditativt. Til og med de mellom ti og tjue pelikanene som har sin faste tur sørover klokken 10 og nordover kl 1330 er fast innslag. Store, elegante pelikaner med seige vingeslag og store nebb.
Alle øyeblikkene der vi kan sitte sammen og se utover havet. Alle øyeblikkene vi kan møte den andres blikk og vite at vi er. Alle stemmene og lydene som bare blir bakteppe for de de små samtalene våre og de vakre minnene vi skaper der og da.
Det er så mye mer jeg kunne skrive, men det føles ikke riktig å dele mer av det som vi er to om. Ikke her, ikke nå. Men hvis jeg skal sette fingeren på hva det aller beste er, så er det å være to om å dele alt, det å sovne til lyden av den andres pust eller å våkne og strekke ut en hånd til den møter varm hud for så å smilende sovne igjen fordi jeg vet det ikke er en drøm. Det er min definisjon på lykke, luksus, liv og hjem. Og snart, snart er jeg der igjen.