Dette blogginnlegget kunne jeg skrevet i høst, men takk og lov at jeg ikke gjorde det for etter dagens opplevelse slår jeg to fluer i en smekk.
Men la meg starte med høsten.
Det var en sen ettermiddag, og jeg satt på t-banen, litt sliten etter jobb, men ikke så sliten at denne historien gikk meg hus forbi. Vi hadde kommet til Blindern stasjon, og uten at jeg helt fikk det med meg, så var det en hund som gikk inn på banen alene. Jeg så bare denne litt snåle nakenhunden som kom mot meg i midtgangen, og et kvinnemenneske som så litt andpusten ut, som kom etter, noen meter bak. Rett ved siden av meg fikk hun tak i hunden, og så sa hun relativt høyt: denne hunden kom inn på t-banen alene på Blindern stasjon den stakkar. Så bøyde hun seg ned og spurte hunden om hun kunne se på halsbåndet dens. Ja, det er riktig, hun spurte om lov. Men hunden var helt taus. Og så kom det fantastiske. Hun henvendte seg til en ung mann på ett av setene ved siden av meg, og så sa hun: har du mobiltelefon? Ja, sa han. Kan du ringe dette nummeret som jeg leser opp, som står på halsbåndet til hunden, spurte hun så. Og den unge lydige mannen så gjorde. Si til den som tar telefonen at hunden er alene på t-banen, sa damen. Og mannen så gjorde. Og før han visste ordet av det, så ble det i samtalen med eieren bestemt at han måtte love å ta hunden med seg og dra tilbake til Blindern, mens hun som hadde sett det hele og fanget hunden og organisert det, hun tok opp sin mobiltelefon( da banen kjørte videre fra Nydalen, uten mann og hund) og ringte en venninne eller venn og startet med å si : vet du hva. En hund kom alene inn på t-banen på Blindern men jeg reddet den. Jeg tror ikke det var bare jeg som ble imponert i negativ forstand over denne anti-heltinnen.
Så var det dagens opplevelse.
Igjen, på t-banen. Hun på setet på andre siden av midtgangen startet på en evigvarende mobiltelefonsamtale, og etter fire minutter visste jeg og mange andre veldig mye som vi ikke nødvendig vis ønsket å vite. På Hellerud, akkurat i det t-banen skulle til å kjøre igjen, løp hun plutselig mot døren mens hun ropte både til den i andre enden av telefonsamtalen og alle oss andre:vent da! Hei, vent da!
Med mobilen på øret, og med håndveske og jakke på skrå, fikk hun satt hånden mellom dørene akkurat i det de skulle lukke seg, slik at de åpnet igjen. Så ropte hun ut gjennom døren: går det bra med deg?, hvorpå hun forklarte inn i telefonen at det var en dame som hadde falt på perrongen. Ja, det går greit, svarte kvinnen der ute på perrongen. Og så:like før mobiltelefondamen ble heltinne i våre øyne, så roper hun innover i vognen: hei, kan noen hjelpe meg. Det er en dame som har falt, og hun trenger hjelp. Igjen spretter en hjelpsom mann opp, og løper ut på perrongen for å hjelpe damen, mens hun i telefonen står i døra og prater videre og holder venninnen sin orientert. Så kommer sjåførens stemme over høytalerne. Han ber om at de ikke må sperre dørene, for t-banen er alt blitt forsinket. Erre mulig sier hun med telefonen og flytter seg fra døren slik at t-banen får kjørt. Igjen på perrongen står den hjelpsomme mannen og damen som hadde ramlet i den glatte snøen. Og igjen, en antiheltinne som forteller til venninnen sin at hadde det ikke vært for henne, så hadde damen sikkert ligget i snøen enda.
Nei, jeg grep ikke inn i noen av disse episodene, så hvem er jeg til å dømme? Kanskje jeg ikke burde dømme, men jeg er faktisk rimelig sikker på at hvis jeg var hun som løp etter hunden eller så henne som falt, så hadde jeg vært den som sto igjen på perrongen begge gangene. Jeg har hatt min skjerv av opplevelser der jeg har trådt til, og jeg forventer ikke blomster av den grunn. Men denne nye "slå alarm og overlate jobben til andre trenden" det er en vri på medmenneskelighet som jeg ikke har helt sansen for. Men gode historier blir det jo av det da.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar