Det er sjelden jeg lar meg inspirere av snø, men når jeg ser nattens lille dryss samtidig som jeg ser et innlegg med Hillary Clinton, da blir det noe annet.
Nattens lille snøfall har gjort verden hvit, og det er jo som Anne Grete Preus så fint sier det, himmelens korrekturlakk. Verden fremstår som uberørt, eller hvit og jomfruelig hvis jeg skal være poetisk. Borte er gårsdagens sørpe og møkkete asfalt. Nei da, jeg skjønner at den ikke er borte, men møkka er ute av syne og kan være ute av sinn i øyeblikket, og det er en velkommen pause for min del. En velkommen pustepause fra det grå og mørke. Jeg liker lys, jeg liker blanke ark, og jeg får ta det jeg får.
Så: hva har Hillary Clinton med dette å gjøre da. Hvordan ble det til at hun akkompagnerer min morgenkaffe i sengen denne søndagsmorgenen, og inspirerer meg til å se snø i en positiv vinkling. Vel, iPad er selvfølgelig mediet, og det lille innlegget handlet om mobbing. I stedet for å prate om straff og mobbemanifest slik som har blitt vanlig her, prater hun om medmenneskelighet, varme og toleranse. Og hun får jammen flettet inn på sitt elegante vis at ingen burde få mobbe seg inn i et presidentkandidatur. Smooth, Hillary. Very smooth. Men tilbake til poenget. Kombinert med snøen så ble dette en påminnelse om at alt må starte et sted. Alle store reiser starter med et lite steg frem. Nattens lille melisdryss er ikke nok til å lage snømann eller kjøre opp løyper. Det er ikke nok til å dekke over all møkka på fortauet, og hvis det ikke kommer mer så vil alt under komme frem i løpet av dagen. Men hvis det kommer små dryss i hele dag, så vil det rene og pene vinne.
Akkurat som poenget til Hillary. Medmenneskelighet, omtanke og hjertevarme må starte et sted. Og det må starte i hver enkelt. I hvert enkelt hjerte. I hvert enkelt menneske. I hvert enkelt hjem. Og det må komme innenfra.
Kanskje traff dette budskapet mitt ekstra nå da jeg har gjenopptatt min lesing av "the book of forgiving - the fourfold path for healing ourselves and our world", av Desmond og Mpho Tutu. Det er mange gode hovedpoenget i den boken, og jeg kommer nok til å sitere noe underveis i leseprosessen. Ja, for det er virkelig en prosess å lese den, da det er små øvelser under veis. Men det er en vakker bok. Og et av hovedpoengene er (ikke ordrett sitert, men etter hukommelsen): du tilgir andres handlinger for deg selv, ikke for dem. For hvis du går rundt med hat og hevntanker så er det den andre som har makten over deg, men hvis du tilgir så tar du tilbake kontrollen og setter deg selv fri. Og det samme gjelder for å tilgi seg selv for noe også. Vakker, flott og så vanskelig.
Ingen av far og datter Tutu påstår at dette er lett, men de fastslår at det er nødvendig. Og de fastslår det på en nydelig måte med denne boken. Og så er de jo så skjønne da. Finn et bilde av de to sammen, så ser dere hva jeg mener.
Dagens søndagstanker, hvis jeg skal oppsummere de, er at jeg har en følelse av at det ikke er bare meg som trenger å tilgi enten meg eller andre eller begge deler for å bli satt fri. Men for å klare det så må det starte med ett lite steg, og så ett til og så flere. Og under veis så vil hjerterommet bli frigitt. Brystkassa blir åpnere, luften vil flyte uanstrengt ut og inn, skuldrene vil senke seg og det blir tid til å gi. Gi omtanke, gi tid, gi varme. Og jo flere vi blir, jo mer kan vi forandre verden til et bedre sted. For miljø er ikke bare fysisk. Et godt miljø for alle skapes ikke bare ved forbud mot dieselbiler og vedfyring eller ved resirkulering og kjøp av svanemerkede produkter. Det gode miljøet må komme innenfra...kanskje hadde John og Yoko et stort poeng da de gikk til sengs med den de elsket og ble der en uke (eller var det lengre?) i protest mot det som verden hadde blitt til.
Mye å tenke på, og jeg håper mitt lille innlegg får ringvirkninger, eller aller helst mange tanker som går ut i alle retninger som i vifte- eller stjerneforn, ut fra grunntanken om at det starter i oss og det starter med medmenneskelighet og omtanke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar