For syv år og to dager siden startet en av mine bratteste læringskurver så langt. Jeg kan fremdeles peke på flekken på stuegulvet der jeg sto når jeg sa "hallo du" inn i telefonrøret. Ordene i andre enden stanset tiden men satte hjernen min i høygir. Jeg klarte nesten ikke å puste, men jeg fikk stotret frem at "jeg kommer. Jeg må bare finne ut litt praktiske ting, men jeg kommer". Telefonen var fra en venninne som hadde opplevd en av livets store frykter og sorger for et par timer siden, og dette var starten på en underlig tid. Jeg skal ikke beskrive mer inngående hva som skjedde, for mye av dette er ikke min historie å fortelle. Men jeg tillater meg å dele noe av følelsen det var å være meg.
Å sitte på sidelinjen som lamslått tilskuer til at andres liv og kjent tilværelse knuses til småbiter, er en brutal tilnærming til livet slik det også kan være.
Tilskuer og sidelinje er kanskje feil begreper. Nærmere to timer etter telefonsamtalen sto jeg med begge beina og hele meg, godt plantet i en situasjon og en virkelighet jeg ikke kunne noe om. Jeg improviserte tjuefire timer i døgnet, og mente noe om ting jeg aldri hadde tenkt på før, og visste ting jeg aldri hadde visst at jeg visste før akkurat da. Jeg husker det som om det var i går, samtidig som jeg vet det er mye jeg har glemt fordi det ikke er plass til alt samtidig.
En av de tingene som slo meg oftest, var hvor ordløs jeg var i mange situasjoner. Jeg, som elsker ord og metaforer, var helt tanketom i flere sekunder eller minutter, før jeg kunne si noe. Det var som å ha konstant skrivesperre og titte på den blinkende markøren på et nytt Word-dokument. Og jeg tror at det som forsterket det hele var nettopp det at jeg elsker ord og det å skrive. Mennesker som var litt mer perifere til situasjonen, forsto ikke denne ordløsheten. Både fordi jeg ikke sa det men også fordi de bare trodde at dette hadde jeg koll på, så dette gikk greit. Den eneste fordelen med ordtørken var at jeg i stedet for å tilfredsstille alle disse litt mer perifere menneskenes vitebegjær, kunne si som det var: det er vanskelig å kunne si noe konkret om det. Vi står litt på hodet, og improviserer så godt vi kan.
En annen ting som utfordret meg som menneske i dette, var mitt behov for rammer og forutsigbarhet. I løpet av de to timene mellom "hallo du" og meg med en liten sekk på ryggen som kom til unnsetning, var det ikke mye tid til omstilling. Jeg gikk fra min lille tilværelse med jobb, trening, sofa, skype eller telefon med det som da var min nye kjæreste, sove og repeter, til noe helt annerledes og uforutsigbart som endret seg hele tiden. Små ting som å ta t-banen eller det å se de faste ansiktene på treningsstudio, eller kjøpe melk på kiwi på hjørnet ble plutselig nåe jeg tenkte på med lengsel. Ikke fordi jeg kjente menneskene på treningsstudio eller fordi kiwi er så unik, men fordi det var faste kjente holdepunkter.
Det er kanskje noen som synes det er urettferdig av meg å sette ord på hvordan det var for meg, for dette var jo ikke min krise. Men hvis dere tenker på det, og setter dere i mitt sted, og tenker at ordet krise betyr overgang, så var det jo en prosess for alle, også for meg. Fra trygghet og kontroll til improvisasjon er et stykke vei å gå.
Og det er nå jeg kommer inn på læringen. For det sitter masse læring i dette, og det er klart at jeg ikke er den samme nå som før denne hendelsen. Jeg lærte selvfølgelig mye om sorg, om prosesser, systemer og alt man må tenke på i gitte situasjoner, men det er ikke den læringen jeg vil dele.
Jeg kan kanskje kalle det en sideeffekt, men kanskje er det en direkte læring også. Det å ha alle disse rammene, systemene og mønstrene som mange av oss har, gjør oss veldig sårbare og utsatt når noe uforutsett skjer. For ikke bare skal du da ta i bruk instinkter og kunnskap du ikke alltid har, men du skal gjøre det ute på glattisen også. Ukjent underlag, uten vegger og uten spor skal du finne frem fra a til b. Og det skal gjerne høres fornuftig ut å velge den veien du velger. Og underveis skal du prøve å kjenne deg komfortabel.
En annen læring er selvfølgelig som alltid, det å ikke utsette alt mulig til en annen gang. Det å gjøre det du har lyst til litt oftere, og det å nyte livet mens vi har det. Og jeg har sagt det mange ganger: der har jeg fremdeles et forbedringspotensial.
Jeg lærte at jeg kunne snuble og feile i dette, men i ettertid tenker jeg at som amatør så klarte jeg meg godt. Det satte spor, dypt inni meg, men det gav meg noen verktøy. Verktøy som jeg dessverre fikk bruk for bare et år etterpå.
Men, det er en læring som jeg har spart til slutt, som en punch line, som jeg lener meg litt på. Jeg lærte at det går an å stå oppreist i en storm. Jeg lærte å stole på at et eller annet sted inni meg sitter det kunnskap som kommer frem hvis den må. Jeg lærte at midt i tvilen sitter troen, og midt i troen sitter tvilen. Men har du troen på at det går, så går det. Det er bare veien som kanskje overrasker deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar