Om A4, A3 og A5. Noen ganger skulle verden vært mer som en kopimaskin

Jeg tror det var flere ting som satte i gang ideen til dette innlegget. Litt var det brevet fra byrådet som inneholdt ordene handlingsplan, mobbing og utenforskap. Litt var det nytt på nytt sin nye programleder som fånyttes forsøkte seg med flaue vitser om den tredje kjønnsbenevnelsen "hen" som er foreslått inn i norske pass. Takk til Petter Stordalen som bare slo disse vitsene til jorden med et: det er en avkryssing ekstra. Det er ikke noe problem for meg, og det er noen som ønsker det. Da kan det være sånn. (ikke ordrett sitat, bare en oppsummering av budskapet).
La det bare være sagt. Jeg fornekter ikke at det finnes mobbing og utenforskap helt ned på barnehagenivå, og hvis en handlingsplan er det som må til, så må det lages det. Hovedtanken min blir bare: Hvor mange handlingsplaner skal vi ha? Vi har lov av 21.06.2013, nr. 58,59,60 og 61 som omhandler diskrimineringsforbud når det gjelder likestilling mellom kjønn, etnisitet og religion, seksuell orientering, og funksjonsevne. Det er jo et apropos i seg selv at det må være et eget tall for så mange forskjellige grupper, for hovedbudskapet er det samme: like muligheter og rettigheter, likeverd, tilgjengelighet og tilrettelegging. Kunne ikke disse ordene i seg selv være budskap og handlingsplan nok, uavhengig av om det var gruppen som hørte til under 58,59, 60, 61 eller andre nummer om det finnes. (jeg har ikke sjekket)
Budskapet er det samme, det er nedfelt i Norges lover, og likevel skjer det diskriminering og det gjøres en innsats for å unngå regelverket med blasse unnskyldninger og bortforklaringer. Hver eneste dag. Og nå snakker jeg ikke på barnehageplan. jeg snakker blant folk flest, hjemme eller på jobb, offentlig, privat, i aviser, på radio, tv. Jeg snakker over alt.
Det er jo over alt at alle må tenke like muligheter og rettigheter, likeverd, tilgjengelighet og tilrettelegging. Det er over alt at folk må tenke før de prater og handler.
La meg prate litt om utenforskap, og ikke fordi jeg sorterer under lov 2013-06-21-58. La meg prate om hvor lite som skal til før jeg i gitte situasjoner føler meg mindre kvalifisert. For det er faktisk slik i dette landet også, at selv med alle disse lovene, og selv med alle rettighetene som har trådt i kraft for enkeltgrupper, og selv om vi er langt fremme og tidlig ute og har vært det i århundrer (tenk bare på stemmeretten for kvinner, likestilling, nedkomstpermisjon, felles ekteskapslov og nå også likekjønnedes rett til å gifte seg i kirken), til tross for dette så er det like vel aller best og enklest å være til hvis du er gjennomsnittlig. For eksempel hetero, i kjernefamilie med 1,7 barn, enebolig og stasjonsvogn, hund og i jobb.
Fordomsfull, tenker du? Du skal få en hjemmelekse av meg. Neste gang du er i en setting, enten blant venner eller i pausen på jobb eller på seminar: Legg merke til hvilke spørsmål som blir stilt til de nye i gruppen/settingen. Er du gift, har du barn/barnebarn, hva jobber mannen/kona di med til hhv kvinner/menn. Noen følger liketil opp med hvorfor ikke ved nei til har du barn-spørsmålet. Det er ikke mye forbehold om at vedkommende er homofil eller ufrivillig barnløs er det vel. Legg også merke til, etter hvert som de du omgås, og du selv, blir eldre. Jeg gleder meg til å bli bestemor/-far sier de. Ingen tanke for at egne avkom eller deres livspartner kan være infertile. Nei, her trår vi til med vernesko uten tanke for de tærne vi knuser.
Denne uken så jeg på en episode i programserien født i feil kropp, og på slutten av uken leste jeg boken "det sterke kjønn", en bok som handler om Marianne sin ferd fra mann til kvinne. Det at TV2 sender programserien i beste sendetid og at Marianne har gitt ut sin historie i bokform, er tegn på at verden går fremover og at mange tror at vi her i Norge er klare for og kan håndtere dette. Og det er bra at vi er kommet så langt at det er en oppfatning. Jeg ser at både TVserien og boka blir godt mottatt og opplever støtte blandt mange mennesker. Og jeg synes det er utrolig hyggelig.
Det som slår meg er at midt i kampen for likeverd og mot mobbing og utenforskap så er samfunnet bedre på å ivareta enkeltgrupper som har vært holdt utenfor eller levd på utsiden frem til nær fortid. Norge har blitt bedre på de som sorterer under lov 2013-06-21, nr 59-61, men er ikke like gode på disse alminnelige menneskene. Gjennomsnittsnorge er på en måte gode på A3-mennesker, som opp mot A4 skiller seg mye ut. A5, der forskjellen er mindre..de har vi glemt litt. Forskjellen, slik jeg oppfatter det, er at A5, som for eksempel barnløse, enslige, attførte, kronisk syke, skilte, særboere mv. (mine eksempler, min mening)der er det visst nok en menneskerett for alle å mene noe, for ikke å snakke om å gi råd om hvordan situasjonen skal gripes an. Det er ikke grenser for meninger og revolverintervjuer som man kan begi seg ut på. A3(  mitt bilde på alle paragrafene) vet ikke gjennomsnittsnorge nok om, og dessuten er de beskyttet av lov, så der gjøres en større innsats for å respektere eller prøve å forstå.
Jeg leser mine egne ord og ser at innlegget er hulter til bulter, og kanskje mer forvirrende enn oppklarende. A3, A4 og A5- bildene mine er selvfølgelig veldig forenklet, og det er en vei å gå før alle opplever et inkluderende og trygt samfunn uavhengig av hvem vi er. Men hovedpoenget mitt er at når det snakkes om utenforskap, diskriminering og mobbing, så er det mange mennesker som klapper seg selv på skulderen og tenker at dette gjelder ikke dem, som ikke burde gjøre det med så lett hjerte. Vi burde tenke fem milllioner som skal være likestilte og inkludert med like rettigheter, ikke to prosenter sånn, fjorten prosenter slik og førti prosent midt imellom. Vi burde, igjen, tenke at jeg passer på meg, andre passer på seg. Jeg tar mine valg, og så lenge de ikke skader noen andre så er det helt greit.