En bit med tørket tang

Dagen i dag startet med kaffe på sengen, og med en bok som er så fantastisk at jeg må ty til det engelske begrepet er pageturner. Boken er så vakkert og intelligent skrevet at jeg som leser suges inn i den. Jeg blir kastet rundt i en karusell av inntrykk og følelser, og tårene triller.
En slik bok må leses i små porsjoner, og etter en time var det godt å sette seg inn i badstuen med farget lys og instrumental musikk. Kanskje var det boken, eller kanskje var det musikken uten tekst, som startet ideen til dagens blogg. Ikke vet jeg. Jeg vet bare at plutselig tenkte jeg tilbake på dagen da jeg fotograferte en bit med tørket tang
Det var en sommer, det var sen ettermiddag, men det var fremdeles varmt. Jeg og far var ute på biltur i Halsa kommune på Nordmøre, og da vi så den forlatte stranden stanset vi for en strekk på beina og litt salt sjøluft. Og mens far satt på en stein som fremdeles var varm etter timer i solen, gikk jeg barbeint i sanden med kameraet hengende rundt halsen.
Jeg husker ikke hvorfor jeg snudde meg for å se etter far, men da jeg gjorde det så jeg denne biten med tang som lyste i sanden. Jeg hadde ikke sett den om jeg ikke hadde snudd meg, for sett fra andre siden så var den bare en mørkebrun bit med død tang. Men ikke nå. Nå lyste den i brunrødt, som en liten statue som noen hadde plassert der med omhu.
Jeg måtte ned på kne for at den skulle komme til sin rett i kamerasøkeren, og når det handler om plassering av motiv i forhold til den stadig vandrende solen så er det sjelden flust med tid for å teste ut vinkler og ulike blenderåpninger. Jeg kunne selvfølgelig flyttet på tangen, men jeg liker å tenke at motiver som er skapt av naturen, skal være uberørt. Noen ganger skal man ikke ha all verdens tid. Noen ganger skal øyeblikket, i denne anledning 1/30 dels sekund, være det som skal til for å fange et vakkert øyeblikk.
Mens jeg lå, litt ukomfortabel på alle fire, for å feste den lille detaljen til minnekortet, satt far i velkjent positur med kikkerten pekende i retning sjøen. Jeg har tenkt på dette så mange ganger i ettertid. Hvordan vi til sammen hadde oversikt over både detaljer og det større perspektivet. Jeg har også tenkt på hvor lite vi sa, men hvor mye vi kommuniserte. At vi så på fotsporene etter alle som hadde gledet seg over den samme stranden gjennom dagen, og stilltiende takket for at de hadde gått hjem og overlatt stranden til oss. Hvordan vi tok inn lukt og farger av sjø, tang og varm sand, med samme glede men forskjellig perspektiv. Hvordan vi bare var.
Det handler ofte om perspektiv dette livet. Det å kunne se ting fra forskjellige vinkler kan forandre alt. Kunsten å kunne sette seg ned på kne, bokstavelig eller metaforisk, kan ha alt å si for utfallet. Tenk bare på når et lite barn skal gi deg en klem. Går du ned på kne, beholder barnet selvstendigheten og kontrollen over hele klemmen. Hvis du bøyer deg ned, rager du som en kjempe over barnet, mens barnet kanskje må strekke seg opp på tå. Løfter du barnet opp, mister barnet kontrollen over situasjonen, og du bestemmer når klemmen starter og slutter og når barnet igjen har full kontroll.
Å se situasjoner fra ulike vinkler og perspektiver er en ting. Å se det fra andres vinkler eller sette seg inn i andres perspektiver er enda vanskeligere, og en egen kunst.
Kunst er et vakkert stikkord. Jeg liker ordet fordi det inneholder så mye, kanskje alt. For i kunst ligger kreativiteten, følelsene, gleden og smerten. Vi bruker det til så mye. Det er en kunst å leve, og å omgå mennesker er en balansekunst. Gjør du noe unikt og litt umulig er det et kunststykke. Det er så mange som ønsker å eie definisjonsmakten når det kommer til kunst. Jeg tenker det er opp til hver enkelt. Jeg vil at det skal være personlig.
Det er også en kunst å samle trådene sammen for å avslutte tankerekker. Jeg regner med at jeg ikke er alene om å ikke like det ufullendte, eller åpne avslutninger som gir mange spørsmål men ingen svar. Jeg tror kanskje at det viktigste budskapet er å være seg bevisst de ulike perspektivene, og at kunst er en utmerket tilnærming i så måte. Vi skal heller aldri glemme at lyset og det gitte øyeblikket påvirker både det vi ser og utfallet av det som skjer. I en verden som er prisgitt oss mennesker og vår adferd, er perspektivene en av de tingene vi kan gripe fatt i. Vi kan bare endre våre egne, men vi kan forstå både egne og andres.