Om å prøve å reise seg opp på en luftmadrass på vann

Som barn var jeg ofte på stranden. Om det var jeg eller noen andre som hadde med luftmadrass, det vet jeg ikke. Det jeg vet er at vi prøvde å reise oss opp og stå på disse luftmadrassene. Det ble mange forsøk, utrettelig som vi var. På hodet ned i vannet, opp igjen og nytt forsøk. Og vi lyktes aldri.
Når jeg ser tilbake, kan jeg bare huske hvor moro det var å prøve. Jeg husker ikke et lite snev av nederlagsfølelse eller følelsen av å mislykkes. Drømmen om å lykkes en gang det var driven vi hadde i oss. Frykten for å mislykkes var ikke til stede, og derfor kunne vi fortsette med samme iver og glede gang på gang, dag ette dag.
Mange år etterpå holder jeg fortsatt på med mine forsøk på å reise meg opp og stå på luftmadrass. Og like ofte går jeg på hode ned i vannet. Men forskjellen er at som voksen, så er spensten borte. Når jeg kommer opp igjen etter mageplasket, er det hostende og gispende etter luft, og med ørene fulle av vann. For hvert plask tilbringer jeg lengre tid hengende på madrasskanten, før jeg mer strabasiøst enn grasiøst sleper meg opp på madrassen. Der blir jeg liggende og hive etter pusten mens jeg venter på at solen skal stå meg bi og få opp kroppstemperaturen igjen.
Hvis jeg tenker meg godt om, så vet jeg at jeg ikke burde forsøke å reise meg opp på flere luftmadrasser. Innerst inne vet jeg at jeg burde være fornøyd med de gangene jeg har stått på kne på madrassen. Ja, jeg burde til og med være glad for å i det hele tatt ha en madrass, og ikke måtte trå vannet uten støtte. Men så kommer det alltid noen forbi da. Som sier de har klart det , eller som sier at de tror jeg kan klare det. Og jeg vil jo så gjerne.

Når er grå tanker en eksistensiell krise? Når blir tilkortkommenhet en lyte? Når, på hvilket tidspunkt eller i hvilken alder er det for sent å se fremover og tenke at det bare er et tidsspørsmål før jeg lykkes?

Det er ikke det at jeg ikke har oppnådd noe. At jeg ikke har nådd mål. Men et ferdig preparert lerret uten ett eneste penselstrøk med akryl eller oljemaling er bare det. Et preparert lerret. Det er ikke engang et utkast eller en plan, det er bare en blank flate med et potensiale.
Flere tusen lysbilder, dikt, korte historier, metaforer og sangtekster til andres musikk. Planen var en bok, men realiteten så langt er en blogg. Spor av kreativitet. Små spor i det store bildet. Spor som betyr mye for meg, litt for noen, men lite for de fleste.
Så henger jeg igjen her på kanten av luftmadrassen, med kinnet hvilende mot den ene underarmen. Solen varmer armene og nakken min. Beina henger rett ned, og jeg kjenner temperaturforskjellen fra hoftene til tærne. Tærne stryker så vidt nedi den myke hvite sanden. Jeg blir døsig av det gyngende underlaget og solens varme stråler, og jeg er plutselig usikker på om jeg skal gi etter for de som heier på meg. Jeg strekker ut armene, tar et tak på andre siden og svinger beina og resten av meg opp på madrassen. Der blir jeg liggende i solvarmen, mens bikinien og håret sakte med sikkert tørker. Jeg flyter duvende rundt, ser på fiskene som piler rundt nede i vannet, og på barna som løper på stranden og tenker:  I dag får liggende være mer enn bra nok.