Jeg håper Brumunddal er en god landsby

Det er så mange nyheter, det er så mange skjebner, det flagrer forbi på TV-skjermen og på internett. Inne i artiklene er det linker til sammendrag, slik at man kan hekte seg på historiene og oppdatere seg når som helst. Og her sitter jeg, i godstolen, med tid til å reflektere.
Det er lett å anta, å hegne om teorier, når man sitter i egen stue og leser eller ser nyheter. Jeg gjør det, kanskje alt for lett. Jeg var ikke overrasket over dette utfallet i går. Minuspoeng til meg,  for jeg vet jo ingen ting. Jeg bare tolker det jeg leser, som er skrevet av en annen som har skrevet det slik den tolker det. Jeg tolker, ut fra lignende historier, fra små detaljer som jeg leser, med god hjelp av iboende mistro og et alter ego som leker etterforsker.
Overskriften gir nok for mange et hint om hvilken nyhetssak som jeg har tatt inn over meg i dag. Tankekverna begynte i går, med en arrestasjon i forsvinningssaken fra femte juledag. Jeg har ikke fulgt saken så tett, bare registrert små biter underveis. Jeg er nok ikke alene om det. Å ta små biter med nyheter inn, litt etter litt altså. Jeg velger det fordi det blir for mye med alt på en gang, hver dag.
Men i denne historien hadde jeg gått glipp av en sørgelig detalj. Det er to barn i dette triste bildet.
Det er to barn som i to uker helt sikkert har vært urolig for hvor mor kan være. Og som nå sørgelig nok vet hvor far er, og hva han er mistenkt for å ha gjort.
Jeg vet bare hva jeg leser. Og ingen ting er fastslått. Men disse to er rykket ut av normalen uansett hva som måtte komme. De er alt i drift, og det er opp til lokalsamfunnet å gi de et anker. Og der kommer overskriften min inn. For som jeg har skrevet før, og som er lånt fra Native Americans: Det krever en hel landsby for å oppdra et barn.
Jeg tenker på en setning fra Halvdan Sivertsens "Sommerfuggel i vinterland": Æ håpe vi tar imot dæ, æ håpe du slepp å frys...Jeg vet at sangen handler om å komme fra et annet land, men for meg kan den like gjerne handle om disse to sommerfuglene som må ut av hjemlig varme, ut i kulden og usikkerheten, og som er avhengig av å bli tatt imot med varme hender, varme klemmer og tykke tepper for å ikke miste vingene sine. Disse to trenger, som Halvdan videre skriver, at noen "vet du kan gi oss farge, og latter og liv og lys".
Jeg får litt vondt i magen. Små samfunn er på godt og vondt. I små samfunn er det lett at mange vet. Det er lett å tro at alle vet. Det er lett å se eller føle andres blikk. Det er lett å lese noe inn i disse blikkene, som kanskje er der eller kanskje ikke.
Jeg håper, jeg ønsker, jeg ber for at disse to barna får være de barna de er, og ikke kun blir barna til...At de opplever unison støtte, og at de får den ekstra omsorgen de trenger. Av hver og en. Jeg håper de ikke bare blir et offentlig ansvar, men at de fortsetter som en del av landsbyen, av storfamilien.
Å skrive et sånt innlegg er en heftig start på dagen. Fordi det blir en vekker. Det blir en påminnelse om hvor godt jeg har det, og at hver dag bør starte med takknemlighet. Hvem er jeg til å klage over stive hofter og dårlig søvn. Over fortau som flyter av salt snø og dårlig fotolys. Det er jo helt forkastelig. Tenk å ha det så godt at det verste er et luksusproblem.
Jeg tar meg en ekstra femminutter til å si høyt hva jeg har, og hva jeg er glad for. Og oppfordrer alle til å glede seg over minst en ting i dag.