Et liv på siden.

Overskriften kan kanskje antyde at dette innlegget handler om dobbeltliv. Kanskje om utroskap eller et liv som "hun andre". Men det er helt feil. Det hadde kanskje vært mer spennende eller fengende med en sånn historie, men bloggen min er like lite sensasjonell som jeg er.
La meg også tilføye, før jeg gir meg i kast med resten av innlegget, at dette ikke handler om utenforskap. Ikke i mine øyne, og i og med at det handler om meg, så påberoper jeg meg definisjonsmakten i så måte. Utenforskap er et vondt ord, og noe annen enn å være på siden, for meg.
Nok introduksjon. Herfra er det rett fram.
For dere som har lest en del av blogginnleggene mine tidligere, så vil dere også i dette innlegget finne igjen ett og annet som dere har lest i andre sammenhenger. Det blir gjerne slik når den som skriver, trekker inn egne erfaringer ved anledning. Jeg har jo bare levd dette ene livet, eller hva vet jeg...jeg har i alle fall kun referert til de siste 40+ årene.
Jeg har ikke så mange minner fra mine tidligste år. Jeg ser i barnealbumet mitt at jeg var en bowlingkjegleformet baby, som alt etter et par måneder tronet godt over helsestasjonens gjennomsnittskurvene for vekt. Jeg hadde det ikke travelt med å gå, men jeg var ikke helt utenfor gjennomsnittet. Jeg tror også at andre små milepæler ble nådd innenfor marginene hva feste blikk, smil, språk, tenner mv angikk.
Men jeg husker da jeg skulle begynne på skolen. Det var et lite lystbetont øyeblikk. Jeg er usikker på hva jeg husker og hva jeg har fått fortalt, men jeg husker alle voksne som sommeren før spurte meg om jeg gledet meg til å begynne på skolen. Jeg husker at de ble så overrasket over mitt mutte og kontante nei. Jeg skjønte etter hvert at man aller helst skulle glede seg til å begynne på skolen, men jeg sluttet ikke å si at jeg ikke gledet meg. Men jeg tror ikke jeg sa høyt at jeg grudde meg. For det er mindre rart å ikke glede seg enn å grue seg, tross alt.
Etter sigende var det mang en tårevåt morgen de første ukene. Jeg husker ikke det selv, men hvis vi ser godt på bildet av meg første skoledag, så er det spor etter tårer. Det jeg derimot husker at jeg i friminuttene helst sto tett ved en bjørk i skolegården. Det såreste for meg i ettertid er at dette nok var mye verre for de i rundt meg, som opplevde gråten og så denne lille ungen som sto ved bjørka mens de andre barna lekte. Sett fra mitt ståsted så var tiden under bjørka tid for filosofi. Det var trygt også, for bjørka sto rett utenfor vinduet til et lite lærerværelse, som det het på den tiden. Jeg kan egentlig ikke huske at det var så trist under bjørka. Jeg husker tiden under bjørka som uproblematisk, men jeg kan fremdeles kjenne på uroen i magen for å gå på skolen. Det var for stor pakke for meg. Det var nytt og ukjent til tross for at mor var lærer og jeg hadde vært i skolebygget og klasserommet tidligere. Det var krav om prestasjon og deltakelse. Det var mange ukjente barn. Det var mye støy og uforutsigbarhet. Kort sagt var det mye av det jeg likte dårligst.
I mitt voksne liv takker jeg vår herre for at det ikke var så mye observasjon og PP-tjeneste på den tiden jeg begynte på skolen. Jeg tror jeg hadde fikset dårlig å skulle få en overpedagogisk "skygge" som listet seg stille rundt meg, observerte og konkluderte. For det hadde jeg fått om jeg var skolebarn nå for tiden. Jeg var et stille barn, og et beskjedent barn. Men jeg var også et observant barn, og en sånn påtatt mild og myk forståsegpåer med spesialpedagogiske teorier og unaturlig myk og lav stemme hadde vært en total mismatch for meg. Ja, jeg vet at jeg stigmatiserer en hel yrkesgruppe med min beskrivelse akkurat nå, men det har vært vel mange som har passet til beskrivelsen gjennom min fartstid i barnehager. Og hva var vel livet uten litt stigmatisering og overdrivelser. Jeg har alltid hatt stor sans for parodier, og mye handler om å ta ytterpunktene på kornet.
Så vidt jeg vet og slik jeg husker det, så var det støyen og uforutsigbarheten som var de største utfordringene. Det var ikke det at jeg ikke skjønte eller ikke kunne tilpasse meg dette nye. Jeg hadde rett og slett ikke lyst til å være en del av denne store flokken med alle personlighetene og utfordringene. Jeg hadde ikke lyst til å få masse oppmerksomhet og krav rettet mot meg..ikke fra andre barn i alle fall. Barn er krevende. Barn er direkte. Og en relativt lubben og sky jente, lærerunge i tillegg, var litt utsatt for uartig oppmerksomhet også. Men det var kanskje mer frykten enn realiteten som skremte meg. Barn var risikosport, og jeg var ikke en risktaker.
Jeg fant meg venner etter hvert, når jeg hadde fått vurdert dem litt på avstand. Men jeg likte best de mindre settingene. Et analytisk og observant barn trenger mer tid til å fordøye enn de som lever i nuet. Folk er forskjellig.
Opp gjennom årene har det pendlet på skalaen. I skolearbeidet var jeg individualist, og jublet aldri ved tanke på gruppearbeidet. Det var også litt utenfor gjennomsnittet. Mange følte seg sterkere i gruppe, og så fordelene ved å fordele arbeidet. Jeg skjønte at jeg måtte, men det var mer tvang enn fryd. Årsakene er nok en blanding mellom at når jeg gjorde det selv, så hadde jeg styringen på tid, innhold, resultat og progresjon selv. Dette førte selvfølgelig til at det var lett å ta ansvar i et gruppearbeid, og å ta på seg ansvar for et grupperesultat kan være tøft.
Men i noen år var skolen også et fristed der jeg lente meg tilbake og var som alle andre. Ja, jeg kunne sagt noe om det selvfølgelig, men hvis vi ser bort fra at jeg likte å sparke fotball, klatre i trær og hadde verktøykasse og bevernylonbukser da. Hvis vi ser bort fra at jeg innerst inne ikke var ærlig i valg av kjærester og bare ser på meg og venner og det å være ungdom forøvrig. Da har jeg en strømlinjeformet periode der livet på overflaten var ukomplisert og lett. For en periode var venner, fest, dans og moro selve livet. Ja, i en periode mellom 15 og 19 var jeg helt enkelt en alminnelig gjennomsnittlig tenåring. Eneste som var på siden, var musikksmaken. Vikingarna og Abba, Cato Sanden og søttitallshits var ikke in på midten av 80-tallet. Men der holdt jeg stand. Du tuller ikke med musikken min. Mine venner led stilletiende eller lærte seg å synge med når vi etter hvert freste rundt i den lille Ford fiestaen min, med en skranglete kassettspiller og dertil skranglete høyttalere som ikke akkurat hevet kvaliteten på min alt sterkt kritiserte musikk.
Så fulgte en periode der jeg virkelig skjønte at jeg var på siden, selv om jeg nektet å si det høyt. Utenpå tror jeg det var mest synlig på måten jeg trakk meg unna, og ble mer en tenker. Jeg tror at hvis dette hadde kommet inn i bevisstheten min tidligere, så kunne det ødelagt mye for meg. Men jeg skjønte det jeg skjønte da jeg skjønte det, og da jeg var på ett vis eller definert etter loven, voksen, eller myndig som det også kalles. Heldigvis kom jeg inn på studier, og jeg flyttet til Trondheim på hybel ganske raskt etterpå. En ny start på en måte, med en hel klasse med fine medstudenter. Gode flotte mennesker som ikke hadde noen andre forventninger enn ut i fra det de så her og nå. Aldri har jeg vært mer alfabetisk heldig heller. Min plassering i alfabetet satte meg sammen med en herlig gjeng, og flere av dem er venner den dag i dag. For første gang i livet likte jeg gruppearbeid og kollokviegruppestudie. Ved hjelp av eller i fellesskap med disse vennene kom jeg meg litt ut av boblen annerledes som hadde lagt seg rundt meg, og jeg følte meg sett for andre sider. Jeg var en lesehest da også. Jeg slukte psykologi og pedagogikk, mediekunnskap og bokanalyser. Til og med Den lille verktøyboken ble lest. Om kvelden leste jeg bøkene om Morgan Kane, en ensom ulv som jobbet best alene. En særing som drakk whiskey og forbannet sin svakhet for kvinner. Det var livet i ville vesten jeg likte å lese om. Men jeg ser ironien.
Alt har en ende, og Trønderlivet endte etter studiene, da jeg flyttet til et lite sted i Østerdalen. Trauste, bunnsolide Østerdøler med varme hjerter tok godt imot meg. Men oppe i hodet mitt var jeg på den tiden inne i annerledesboblen igjen, så jeg slapp ingen helt inn. Naturmennesket og fotografen var den de fikk bli kjent med. Og gitarspillern. Men det gikk an det å. Det var jo meg.
Etter hvert som årene gikk, svingte ,som mange andre, innom både gode og tunge perioder. Jeg unngikk klassetreff med de jeg hadde gått grunnskole og videregående sammen med. Mye fordi jeg ikke lengre opplevde meg selv som den jeg var da. Jeg opplevde at jeg var i et annet liv, på et annet sted, og at jeg ikke hadde noe i det gamle livet å gjøre. Sett i etterkant så var nok også dette fordi etter hvert så var nesten alle på vei til å krysse av enda en gjennomsnittsrute: ekteskap og barn. Og jeg orket ikke gjennom "har du barn? Vil du ikke ha barn?"- spørsmålene. Alle vil ikke ha barn. Mange kan ikke få barn. Det er mange måter å få barn på, eller bli familie på. Jeg vet jeg vet..jeg ble bare frustrert over at dette er noe man ikke kan la være å prate om. Og snudd på hodet, jeg har aldri besvart et utsagn som "jeg har to barn", eller "vi prøver å få barn" med Hvorfor det?. Fordi jeg tenker at jeg ikke har noe med det.
Med årene har jeg selvfølgelig nådd en alder der jeg regnes for å være for gammel, både til den ene og andre måten å stifte familie på. Og det er heldig vis ikke så vanlig å spørre om man har prøvd, om man angrer på sine valg eller lignende når det gjelder noe så privat. Etter førti var jeg liksom litt over i en normal eller større prosent igjen. I gruppen barnløs men nå spør vi ikke om det lengre. Det var litt godt. Lite tenkte jeg på at mine jevnaldrende snart skal bli med i en ny gruppe. Besteforeldre. Nå er de første der. Om ikke lenge er jeg medlem av enda en mindretallsstatistikk igjen. Men nå er jeg så gammel at jeg ikke bryr meg på samme måte.
Nå vil jeg ikke at de som leser dette, og som har spurt meg om barn, skal føle seg dum eller skamme seg eller noe som helst. Jeg bare sier hvordan livet svinger, jeg skriver ikke for å straffe noen. Gjort er gjort og spist er spist. Jeg husker ikke hvem av dere som har spurt om noe som helst. La det også være sagt. Jeg gleder meg på deres vegne, og fryder meg over både barn- og barnebarn-bilder og historier. Det er jo litt min måte å oppleve sider av å ha barn og barnebarn. Og så kan jeg tenke på både hva jeg går glipp av og hva jeg slipper å forholde meg til.
Dette er mye i disse årene som har finpusset personligheten min. Dette har blitt fundamentet eller grunnstammen i meg, slik jeg ser det. Jeg har opp gjennom tiden lært, blitt vant til eller funnet ut av hvilke mennesker jeg går best over ens med. Jeg har funnet ut av hvordan jeg forholder meg til alle forskjellighetene og menneskenes x-faktor. Men jeg føler likevel at jeg fremdeles er litt på siden.
Jeg lagde med mitt eget uttrykk en gang i tiden. Jeg sa at jeg ofte falt mellom to stoler, selv i en sofa. Og det er litt sånn det kjennes. Selv nå.
Jeg har kanskje blitt så vant til å se meg selv som litt på siden at jeg har lagd meg et liv der, har jeg tenkt. Men jeg tror ikke det. I det siste har jeg tenkt at det finnes mange av oss. Sånne som føler at vi er litt underlig skrudd sammen. Som tenker litt for grundig og lenge på ting, og som stadig kjenner på en samvittighetstynget ansvar for andres velvære, eller trygghet. Som prøver å forutse alle eventualiteter før de oppstår, og som alltid tenker "hadde jeg bare, så kanskje.."
Jeg skriver fordi jeg tenker best på den måten. Jeg deler fordi jeg etter hvert har skjønt at jeg ikke er unik. Jeg er sær, men vi er flere som er det.
Jeg tror at det viktigste vi mennesker kan gjøre for oss selv, er å fortsette å være glad i oss selv, men alltid ha hjerterom for flere. Jeg tror at hver og en av oss har en egen rolle og plass i livet. Vi er plassert der vi er, fordi det var her det var bruk for oss, men det er vi selv som må finne ut av resten.
Den dagen jeg skjønte det, fikk jeg mer ansvar, mens andre fikk mindre ansvar.
Jeg skjønte at jeg må ta ansvar for meg og min egen lykke. Det er jeg som må skjønne hva jeg trenger.
Jeg sluttet å lete etter den som skulle gjøre meg lykkelig, men jeg fant likevel en som kompletterer meg. Vi har skapt vårt, og jeg liker at vi er du og jeg og vi på samme tid. Årene har gått, og år kommer. Og veien videre, den er hver for oss og sammen, samtidig.