Januar har i mange år vært min største fiende. Sikkert mye fordi den er lang og kald og det er så lenge til våren. Jeg har slitt med å komme meg opp om morgenen, både fysisk og psykisk. Jeg foretrekker å kalle det en melankoli, for depresjon er så klinisk, så medisinsk. Melankoli er for meg noe man kan henfalle til, men også riste av seg litt lettere enn depresjonskappen.
Det er jo lett at dårlig erfaring setter spor, og at når denne januarmåneden først ble en utfordring ett år, så ble den en symbol på melankoli som jeg forberedte meg og stålsatte meg sånn for at det ble et selvoppfyllende profeti. Det er lett å gå i en slik felle. Men objektivt sett, hvis jeg tenker på kulden, på korte dager, lange mørke kvelder og er liten evighet til våren, så er det jo ikke så underlig.
Etter 22 januarer på dette viset, med mange tunge dagen som skulle maskeres for omgivelsene, var det en befrielse når jeg i januar 2010 dro til Florida for første gang. Jeg var der i tre uker, og da var det ikke nye januar igjen når jeg kom hjem. Januar i Florida var dobbel glede. Sol og basseng og tid til å være sammen er en perfekt kombinasjon. Nå skal det sier at februar tok en grusom hevn det året, men det er en annen historie. Jeg hadde tre januarturer på rad til mitt andre hjem, og selv om det sett utenfra er en flukt, så vil jeg heller kalle det en praktisk måte å løse en utfordring på.
Det lar seg ikke gjøre å reise bort hver januar. Men det går an å jobbe med fenomenet på annet vis.
I år kjente jeg at behovet for å ha en bedre januar var sterkt tilstede ganske tidlig. Det er jo bare jeg som kan gjøre noe med det.
Det første grepet var å sette fokus på hverdagsgleder. Å piffe opp havregrøten med litt vaniljesukker på de mørkeste morgenene. Morgenkaffe på helg i sengen eller i kaffekroken min i stua. Spille vakre melodier på gitar, med øvelser på fingerspill og introer. Finne frem tegnesaker igjen. Lese gode bøker med glimt i øye om igjen.
Jeg har også fokusert ekstra på å se hverdagshumoren. Dette kan være alt fra de feilslåtte avisoverskriftene og underlige nyhetene som av og til finner plass i aviser og på nett. Det kan være små bruddstykker av samtalene som jeg enten jeg vil eller ei, overhører på kollektivreisene mine. Det kan selvfølgelig også være standup eller annen humor på TV.
Jeg har prøvd å finne motivasjon og interesse for alle, selv de mest gjentakende,oppgavene på jobb. Nå skal det sies at det kan være litt utfordrende å finne en genuin interesse for eksempel for en times møte om plassering av stikkontakter i en ny barnehage, men det går an. Det går faktisk an å finne både litt humor og interesse for dette hvis jeg vil, selv om jeg også alternerer mellom å fnise litt og himle med øynene over et slikt oppdrag i forkant. I dette eksemplet fokuserte jeg på alle de tekniske uttrykkene som ble brukt like selvfølgelig som alle pedagogiske uttrykk i barnehagene eller alle forkortelsene i Oslo kommune. Og for hvert uttrykk jeg kunne, klarte å skjønne eller fikk forklaring på og husket videre, kjente jeg en genuin glede. Jeg liker å lære noe nytt, og det fasinerer meg å se at alle faggrupper kan brenne for sitt fag. At i slike øyeblikk så er det til dels likhet mellom små barn, svitsje og stikkontakter. Jeg er enkel å glede, det har jeg alltid sagt. Jeg må bare finne nøklene som jeg sitter med.
Jeg skal ikke påstå at jeg har vært en solstråle hele denne januarmåneden. Januar har som alle år utfordret både meg og andre, med sitt varierende vær og føreforhold. Tåken har vært en ivrig gjest, sammen med dungevis med snø og bøttevis med regn. Denne uken måtte jeg ha støvler med brodder i to dager. Jeg og støvler er ikke bestevenner. Men jeg klarte å se de bokstavelig talt tørre fordelene, og overså støvlene leie hang til å kidnappe sokker, og holde de som gissel midt under fotsålen. .
Jeg har hatt noen tøffe morgener, dager og kvelder, og tålmodigheten har ikke vært hundre prosent. Den har til og med vært faretruende nærme null noen ganger også. Men jeg kjenner like vel at jeg har klart å ligge et bitte lite skritt foran melankolien denne januarmåneden. Metaforisk kan jeg si at jeg har klart å ligge litt foran mens jeg har kjent melankoliens klør nappe i buksebeina mine. Og når det har falt en tåre eller to så har jeg klart å tenke på det som en nødvendig ventil for så å lete etter et godt minne som kunne fly meg ut av den lille gropen jeg ramlet ned i.
I dag skinner solen på hvitrimede trær. Det seg like til ut til at solen smelter noe av rimet. Jeg hører fugler kvitre og jeg er motivert for en tur ut. Jeg skal bare kose meg litt mer med morgenkaffen min først.
Det er kanskje for tidlig med fire dager igjen av januar. Men jeg tror at det er lurt å si det høyt alt nå, så blir det sånn. I år kjennes det ut som jeg har slått januar på målstreken. Jeg ser flere gode dager enn de mørkere. Og slike seiere smaker like godt som OL gull.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar