De som har lest noen av bloggen min tidligere, har kanskje fått med seg opp til flere innlegg som er skrevet etter en liten runde med flatt batteri. Det er flere metaforer både om vasstrukne treski i oppoverbakke og stupbratte kjellertrapper som man både kan ramle ned og slite seg opp igjen steg for steg.
Jeg prøver jo hele tiden å være bevisst på å passe på energireservene mine, slik at forbruket ikke er større enn deponiet. Men så er jeg jo bare et menneske da. Og det skal ikke så mye til før jeg setter inn et ekstra gear og dytter meg sjøl akkurat det lille ekstra for mye slik at det blir usunt.
Denne gangen vet jeg hva som utløste presset. Det var en kommentar med, for meg, litt kvasse kanter, som traff meg midt i magen og lagde et lite kutt. Det skal ikke store kuttene til i selvbevissthet og selvbilde, før det blør. Og i stedet for å sette på plaster og la det gro, så skrudde jeg på litt mer tempo, og brukte energi som jeg egentlig ikke hadde, og pushet fremover.
Mange tenker kanskje at dette kalles å ikke gi opp, og at jeg bør se at jeg klarer mer enn jeg tror i og med at jeg faktisk økte tempoet. Det er selvfølgelig en måte å se det på. Men jeg har levd lenge nok med meg sjøl til å vite at det jeg gjorde, var å sette dampmaskinen kontrollspak ett hakk for mye frem, og her sitter jeg nå med en overopphetet kjele som takket være at det var fredag i går, ikke eksploderte og forårsaket langvarig driftsstans. Det kjennes ikke bra ut, når pulsen dundrer i ørene og hodet formelig koker. Når forbruket av syrenøytraliserende nesten er synkront med inntak av mat, er det på tide å bremse.
Så derfor.
I dag lå jeg lenge og bare kjente på at pulsen var helt i hviletempo. Jeg manipulerte de siste vonde tankene ut av hodet. Ja, det ble noen runder før de gav seg, men til slutt forble de inne i boksen sin. Jeg mediterte og brukte ulike teknikker og pusteøvelser helt til jeg kjente at jeg kunne stå på beina og puste fritt og glede meg over at jeg snart skal ut å reise.
Den beste måten å få hjerneaktiviteten ned på, er å tenke på skilpaddene i dammen jeg snart skal ha som morgenunderholdning. Skilpaddene som ligger og dupper i vannskorpen. Som padler i sakte fart dit de skal. Som synker til bunns mens luftboblene stiger opp, hver gang de ser en antatt fare nærme seg. Jeg er fremdeles usikker på om det ikke er bobler etter latter jeg ser når de synker raskt ut av syne hver gang jeg nærmer meg med et kamera. Det er så ukomplisert med skilpadder. Det er lydløst, og glidende bevegelser. Det er nok skilpaddene som var først ute med sakte-TV. De lever det til fulle.
En annen måte å roe ned på, er å tenke på manatees, eller sjøkuer. Klumsete og klumpete deiser de rundt i vannet med bevegelser som ikke egentlig er så effektive for fremdrift. Ikke hvis det skal gå fort i alle fall. Jeg har kun opplevd å se en ute i det fri. Det var på stranden. De er ikke så ofte i sjøvann, for de trenger varme. Men denne ene gangen, der var den. Den gled sakte forbi langs stranden, og jeg tok med meg( les kommanderte med meg) min kjære for å gå langs med stranden og passe på at ingen skulle svømme eller løpe ut og plage manateen. Ja, jeg er litt overbeskyttende overfor dem, for de er en truet dyreart. De er veldig utsatt, særlig for skader fra båter, fordi folk er hensynsløse eller ubetenksomme i båt, og manatees er for trege til å komme seg unna. Jeg synes de er helt vidunderlige, og til og med vakre. Jeg tror til og med jeg fikk en liten tåre i øyekroken da jeg så den ene langs stranden. Jeg ble så rørt over å få oppleve å være så nær den, og se en i naturlig omgivelse.
Jeg kjenner at jeg slapper mer og mer av jo mer jeg skriver. Nå er jeg klar for å pakke kofferten min etter hvert. Sommerklær. Bikini. Kamera. Kindle med flere hundre elektroniske bøker. Og på flyplassen venter min bedre halvdel. Det går bra. Nå går det bra. Jeg kjenner det i hele meg at jeg har det bra. Dette blir en vidunderlig reise, og en herlig stille uke, og en uke til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar