Jeg er en av dem som lar meg underholde av "Friends". Mye på grunn av humoren, men også fordi det er noen episoder som virkelig tar verden på kornet.
En av disse episodene handler om Monica som i sin iver etter å bli kjent med naboene, setter ut en skål med hjemmelagd godteri. Dette er populært, men etter hvert som ryktet om det gode godteriet sprer seg, blir det ikke nok til alle. Naboene banker etter hvert på døra hos Monica og etterspør eller forlanger mer, noen er sure. Jeg husker ikke helt hvordan episoden ender, men jeg husker det som at det som startet som en hyggelig gest blir et press for den velmenende Monica, og takknemlighet snur til utakknemlighet og krav fra naboene.
Jeg er vokst opp i et hjem der dugnadsånden levde blant oss. Alt som barn var vi med og bidro så mye som alder og evner tilsa. De to eneste gangene jeg kan huske at jeg var uvillig til å hjelpe til, var en gang vi skulle slippe ut sauene hos bestemor og bestefar. Jeg bar et lam i hendene, som selvfølgelig tisset på anorakken min. Da forsvant velvilligheten min på et blunk. Den andre gangen var da det skulle settes poteter, og jeg skulle være en av to bakpå potetsetteren på traktoren. Det var ikke selve jobben som var problemet. Det var ikke det at det var vanskelig å stå bakpå der, og passe på at det kun var en og en potet som gikk opp det lille samlebåndet som hentet poteter opp fra kassen og matet de opp i mekanismen som puttet de ned i jorden. Jeg beklager den dårlige beskrivelsen, men jeg var rundt seks år, så det er en stund siden. Poenget var at det var ikke jobben i seg selv som jeg var uvillig til. Problemet var velmenende voksne som gjentatte ganger hadde fortalt meg hvor viktig det var å pelle av eventuelle poteter som var for mye raskt nok, slik at fingrene ikke kom for nær der potetene forsvant inn i et rør. For hvis jeg fikk fingrene i klem der, så ble fingrene kappet av.
Jeg skjønner det var godt ment, men utsikten til å få fingrene kappet av, var mer enn skremmende. Jeg ble med på jobben like vel, men jeg kan fremdeles huske hvordan den kombinerte frykten for å miste en finger kombinert med å stå på en noe ustø innretning bakpå en traktor, fikk beina mine til å skjelve.
Jeg skal ikke ramse opp alle dugnadsjobber jeg har vært en del av opp gjennom årene, men jeg tar med meg noen eksempler fra voksenlivet før jeg kommer til punktet der jeg skal fusjonere Friendsepisoden og dugnadsånden inn i en oppsummering, eller til dagens moral. Vi får se.
I årene fra jeg var nitten frem til jeg nærmet meg førti, hadde jeg mange venner som flyttet på seg. Det var ikke alltid de flyttet så langt, men de hadde alltid en del ting som skulle fra a til b. Av og til var det jeg og den lille fiestaen med nedleggbart sete som var ønsket. Andre ganger var det bare meg. Det er mange tunge og mindre tunge esker, poser, møbler, hvitevarer, brunevarer og annet som jeg har bidratt til å forflytte. Rammemadrasser og vaskemaskiner blir aldri en vane, for å si det slik. Den største flyttejobben var kanskje når en barnehage skulle flyttes fra ett hus til et annet. Mitt bidrag var etter kontortid, for jeg måtte gjøre min egen jobb først. Dette var før man syntes man kunne forsvare å bruke flyttebil til den slags, så det var bil og henger lånt fra driftsavdelingen, og trettifem timer overtid på en uke i stedet. I tillegg til pakking og bæring så skulle vi jo også montere møbler, male gamle utemøbler og henge opp persienner og gardiner og pakke ut alle eskene som vi hadde pakket tidligere.
Jeg har også minner fra mange og lange trapper. Jeg har ikke så mange venner som har flyttet fra første etasje til første etasje. Men jeg har flere som har flyttet fra tredje ett sted til fjerde ett annet sted, og også fra sjetteetasje til sjetteetasje. Visste dere at doble rammemadrasser ikke nødvendig vis går inn i en heis? Selvfølgelig var det i den sistnevnte flyttingen.
Den siste flyttingen jeg var med på, uten flyttebyrå, var for over ti år siden. Det øyeblikket jeg var så sliten at jeg kastet opp, det øyeblikket var da jeg bestemte meg for at det var på tide å sette noen grenser. Dette var siste gang jeg var med på å bære en vaskemaskin. Siden da har jeg betalt meg ut av det i mine egne flytteprosessen og sagt høflig nei til andres.
Og her er det historiene flettes inn i hverandre.
Det jeg hadde med meg hjemmefra, var ikke bare dugnadsånden, men også å sette pris på hjelp fra andre. Det var å takke nei til betaling for å bidra med en hjelpende hånd, men alltid tilby betaling eller annen godtgjørelse hvis jeg ba andre om hjelp.
Med denne ballasten var jeg godt rustet for verden, men også utsatt for noen slag i trynet, i mangel på et bedre uttrykk. Eksemplene jeg brukte, om flytting, er bare en del av dette bildet. Dugnadsånd er mer enn fysisk arbeid. Det handler også om gruppeeksamener, eller budsjettrapporteringer. Det er i sommerfestkomiteer eller bryllupsforberedelser. Det er i planlegginger og evalueringer, i møter og det kan til og med være på ferie eller i pauser.
Ønsket om å bidra ligger i ryggmargen, men det er her godterihistorien til Monica kommer inn. For i løpet av årene så har jeg lært å sette grenser. Jeg har prøvd å finne en balanse mellom ønsket om å bidra opp mot vurdering om jeg kan. Det kan handle om kunnskap og tid, men også om jeg har kapasitet og energi. Og du skal være ganske så sterk for å tåle dette. For mens takknemligheten over de gangene jeg sier ja stort sett alltid er der, så kommer dette litt i skyggen av de gangene jeg sier nei. Det er alltid interessant dette hvordan folk spør. Det er alltid lagt frem som et valg. Det er alltid et "bare hvis du kan altså" eller "hvis du har tid". Men etter nei, så virker det med få unntak som om det er helt sant. Da bankes det på døren og forlanges godteri.
Jeg har prøvd flere taktikker. Noen ganger har jeg prøvd å bidra med det lille ekstra jevnlig i de periodene jeg har overskudd til det. Det er godteskåla til Monica om igjen. Det går greit så lenge det er godteri igjen, men med det samme det er tomt, så spiller det ingen rolle hvor lang periode den var full eller halvfull. Poenget mitt er ikke at folk skal ta bølgen for meg eller være kjempetakknemlig når jeg bidrar. Poenget mitt er ikke en gang at jeg trenger å få en takk når jeg gjør en oppgave som er noen andres, eller gjør en gjerning som underlette noens hverdag i jobb eller fritid. Det som er vanskelig er når små bidrag blir en vane som så blir en forventning og som ender opp som et problem.
Er det slik det har blitt? Er det ikke nok å bidra når man kan? Skal man bidra når man ikke kan også. Selvfølgelig skal man det. Det er jo slik vi holder liv i bedriftshelsetjenester, psykologer, fysioterapeuter, manuellterapeuter, rekreasjons-steder og resten av rekken. Det hadde vel ikke vært noe poeng i alle bøkene om utbrenthet og livsmestring hvis vi ikke sørget for å gå på en smell i stedet for å avgrense og tilpasse tilbud og etterspørsel.
Jeg husker så godt denne friendsepisoden. Jeg husker øyeblikket Monica sin glede over å gi ut godteri ble overskygget av forventningene og kravene om at dette skulle skje daglig og i større mengder. Noen ganger kan jeg tenke på dett og samtidig tenke på når jeg var liten, og mor fortalte historier fra når hun var barn. Når hun for eksempel husket at de fikk appelsin første gang etter krigen. Og at hun lurte på om de appelsinene var ekstra gode, eller om det handlet om at hun fikk det så sjelden at det ble ekstra stas og smakte ekstra godt når hun fikk det.
Jeg leser det jeg har skrevet, og jeg ser at jeg har skrevet slutten på dette innlegget flere ganger, men jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilken en jeg skal velge, så jeg lar de bare stå alle sammen.
Jeg måtte bare si det høyt. Og så får de der ute bare lukke ørene hvis det blir for tøfft for de.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar