Om å se på omverden gjennom flere objektiver

Jeg har vært ivrig hobbyfotograf i snart tretti år, og jeg har skrevet om det tidligere også. Jeg har skrevet om å tegne med lys, og om gledene ved å være fotograf. Jeg skrev kanskje litt om perspektiv da også, men det er der jeg vil zoome inn litt ekstra i dag.
Ideen kom etter at jeg fant en ny funksjon på det nyeste kameraet mitt i går. Jeg fant en liten beskjæringsfunksjon, der jeg etter å ha zoomet inn i bilde bare kunne trykke på en kjapp og vips så hadde jeg en ekstra utgave av bildet, med det utsnittet jeg selv hadde valgt. Jeg tenkte lenge på om dette var å jukse, men har konkludert med at jeg regner ikke det som juks. Men det er like vel både fordeler og ulemper ved dette.
La meg starte med fordelene da. Beskjæringene var foretatt i fuglebilder. For de av oss som fotograferer fugler og andre levende ville ting, så er det en kjent sak at det er begrenset hvor mye du kan nærme deg dyr og fugler i deres naturlige habitat, før de stikker av gårde. Og, et objektiv med zoomfunksjon har bare den brennvidden den har, og "trekker" ikke objektet nærmere enn sin begrensning. Så, gevinsten med denne kamerafunksjonen, er at jeg i ettertid kan zoome inn på hovedmotivet, slik at man kan se enda bedre de vakre fargene, glimtet i øyet og det er lettere å artsbestemme de. Jeg har et godt blikk for detaljer, og det å kunne se inn i de skarpe fugleøynene, eller se solens spill i fjærdrakten, har absolutt en verdi.
Det jeg derimot mister, er en del av helhetsperspektivet. Det er ikke alltid at det er et tap å ta bort omliggende kvister og kratt, og masse vann og himmel. Men, det er en balansekunst å ivareta komposisjon ved beskjæring, og jeg kjenner at jeg sliter litt. For: i de øyeblikkene der jeg har de litt mer tålmodige fuglene, de som ikke bryr seg om det er en fotograf der, i de øyeblikkene tar jeg meg alltid tid til komposisjon. Da kan jeg velge å ha hovedmotivet det gyldne snitt, eller ikke. Jeg kan tenke på bakgrunn, forgrunn, farger og lys. Og det er jo i de øyeblikkene jeg lever ordentlig. Det er da jeg føler jeg gjør jobben min bak kamera, og da jeg går seirende ut av situasjonene med noe vakkert som jeg har skapt.( i den grad jeg kan si at jeg skaper et fotografi da).
En annen ulempe med beskjæringene, er at ved å ta bort for mye rundt, så går man glipp av omgivelsene og litt av naturopplevelsene. De som ser på bildene etterpå, inkludert meg selv, er med på en mindre del av turen som førte til bildene, og kan ikke drømme seg så mye tilbake til eller ut i naturen. Jeg har turen i hodet mitt, men bildene trekker meg ofte tilbake til øyeblikket og til den indre roen jeg opplevde da. Og litt av dette mister jeg etter beskjæringen. Heldig vis for meg, så fungerer kamerafunksjonen slik at den beholder originalen også. For meg er det viktig. For originalen inneholder alt. Helheten, øyeblikket, uønskede og ønskede elementer. Hele bildet inneholder sekundene det tok, forhistorien og nåtiden, og det minner meg om at her og nå ikke kommer tilbake.
Og her er jeg vel på randen til en metafor vel. For det er med fotografi som med alt annet. Det er livet det handler om.
I livet er det alltid viktig å zoome inn på de riktige motivene, og ha det rette perspektivet. Det er viktig å fokusere skarpt på det som er viktig, og fase ut alt busk og kratt som bare skaper rot og forstyrrer bildet. I livet må du også velge mellom vidvinkelobjektiv, normalobjektiv og zoomobjektiv, og du må veksle mellom disse i full fart. Og kanskje enda mer enn på fototur, så opplever du at du har feil objektiv på. Du får med for mye eller for lite, hovedmotivet blir for stort eller for lite. Men det er også viktig å kunne se hele bildet for å vite hva du skal velge inn eller ut.
Den største forskjellen mellom fotografi og livet er vel denne redigeringsfunksjoner som jeg nettopp har funnet. Vi lever vårt liv uten de store redigeringsmulighetene. Jo visst kan vi gå tilbake å rette opp i ting. Og vi kan be om unnskyldning, beklage og til og med betale oss ut av en del. Men de største buskasene og kvistene, de som deler hovedmotivet i to, eller dekker til selve fokuspunktet, de får vi ikke korrigert bort. Det gjelder for så vidt både i liv og med kamera. Når det gjelder bildene, så kan man selvsagt bruke Photoshop eller annet finurlig teknologi. I livet har du ikke en sjanse. Den store greina som dekker halve det vakre, den er der og du kan ikke få fjernet den. Men du kan lære deg å overse den og leve med den.
Solen kikker, litt uventet, frem mellom skyene. Kanskje er det på tide å la filosofhjernen hvile, og ta frem kamerabagen. For der ute, der er livet, kunsten og opplevelsene.