Så ble idyllen brutt

Det har vært så fredelig å være vitne til dette miniatyr-økosystemet som jeg ser rett utenfor verandaen. Jeg har skrevet et innlegg om alle som lever side om side i samme dammen tidligere, men jeg tar med noen strofer for de som ikke har lest om dammen "min" tidligere.
Dammen er ikke så stor, men det er forunderlig hvor mange forskjellige arter som er samlet på ett og samme sted. Alle har hatt sin plass, både på bakken og i trærne for de som liker det. Ibisene vandrer rundt med muscogi-endene, og holder vakt når endene tar sin siesta midt på dagen. Da skarven kom, fikk den sin faste plass, som egentlig ibisen hadde hatt fra før, men den kan jo sitte på greina si i treet den når skarven har bakkeplassen dens. Bluejayene og finkene har sansynlig vis samme dietten, men det er aldri en krangel der de flyr rundt i tretoppene og fangen maten i fart. De største fuglene og de minste fuglene har levd i sin ko-eksistens, og størrelse har ikke betydd noe. Alle har de gitt sine bidrag til varselskrik når fremmedarter, som mennesker, har nærmet seg. Noen har blitt vant til de mange forskjellige menneskene, både voksne og barn, og har ikke brydd seg så mye etter hvert som det har kommet nye. Hver gang jeg har vært her, har det vært en ny fugl eller et nytt dyr her. Den store hakkespetten, eller anda med det knallgule nebbet. Skilpaddene som døsig padler rundt som de eldste i demokratiet. Ekornene, og denne gangen de små kaninene. Ville, men veldig nysgjerrige. (Og ikke festet til filmen ennå). Alle disse har hatt sin plass, og det har vært fred og fordragelighet selv når små gutter har prøvd fiskelykken etter å ha sett de små og store fiskene som hopper høyt og mageplasker ned igjen.
Men i dag ble idyllen brutt. I dag kom det en som helt tydelig ikke var velkommen.
Jeg hørte det på varsellydene at noe var i gjære. Så ble det helt stille. Endene formelig hoppet opp på land, og for første gang så jeg alle skilpaddene samtidig, helt oppe i overflaten.
Jeg så en lang sti med luftbobler, og et lite øyeblikk øynet jeg et håp om at det var en alligator som hadde kommet på besøk. Det har vært en her tidligere, ved to anledninger, så det var ikke et håp tatt ut av det blå. Så så jeg en sortaktig, glinsende rygg. Flere bobler. Så et hode, før den på ny skjøt rygg og dukket ned. En ny strøm av bobler. Oter, tenkte jeg før jeg løp ut med kamera. Og oteren skuffet ikke. Glinsende og sleip buktet den seg frem mellom fisk og skilpadder. Den kom mot meg med akrobatikk og boblestier. Den paraderte forbi meg gang etter gang. Uten blygsel, uten frykt.Helt egne regler og ego-løp. Arrogant og uten respekt for demokratiet, svømte den i rundt i dammen. Ut fra plaskene jeg hørte da den gikk nærme land i en liten vik, antar jeg at det er en fisk mindre i dammen. Og det er vel rimelig å anta at denne oteren ikke bare gikk etter småfiskene, men prøvde seg på storfiskene også.
Jeg tror det er denne oterens luftbobler vi har sett i flere dager nå. Vi så en stor skygge i helgen som vi lurte på. Men det har ikke vært uro i dammen før i dag. Den var kanskje så lur i starten at de andre fuglene og dyrene ikke skjønte trusselen før i dag. Det var først når oteren ikke kunne la være å triumfere og vise seg frem at de ble klar over hvor sleip den var. Når de fikk se den boltre seg i all sin prakt og med sin superiore holdning og forakt for andre. For det var først da at varselskrikene kom.
La oss håpe at det er mer bobler og luft enn det er handling med denne skrytepaven. La oss håpe at dammens demokrati blir sterkere enn denne sleipe luftbobleakrobaten. La det for Guds skyld bli ro i dammen igjen.
I skrivende stund er alle endene samlet under samme treet. Er det nok er nok de kvekker?