På gjengrodde stier

Det er kanskje litt sært å la seg inspirere av sin egen metaforiske setning fra et annet blogginnlegg, men hvorfor ikke.
Jeg skrev et innlegg om snø i april for et par dager siden,  og i den forbindelse skrev jeg en setning om det å av å til måtte gå på nesten gjengrodde stier fordi det fremdeles er noen uplukkede blomster der som jeg ikke så da jeg gikk der tidligere. Jeg så det med det samme jeg skrev dette bildet at det kunne være en begynnelse eller en overskrift til et eget innlegg, og helt siden jeg skrev det, har jeg samlet mot til å vandre på noen av mine gjengrodde stier.
Jeg tror at det er viktig å finne riktig tidspunkt før en slik vandring, samtidig som jeg også tenker at det sansynlig vis ikke finnes et perfekt tidspunkt for vandring på nesten gjengrodde stier. Men i kveld, når fuktig vårsnø klistrer seg på ruta, og vinden uler sørgmodig, tenker jeg at det er et like godt tidspunkt som et annet.Jeg lener meg tilbake og tar frem kartet mitt. Det litt gamle, gulnede kartet med kaffeflekker og en rift i hjørnet. Jeg orienterer kartet slik at nord ligger mot nord, og tar frem kompasset, for noen av stiene trenger jeg god orienteringssans for å finne, mens andre er litt mer tilgjengelig.
Det er nok mange grunner til at en sti er nesten gjengrodd.
Noen stier har jeg brukt tid på å glemme, eller bevisst gått forbi i mange år, og jeg vet at det er flere av dem som ikke er bryet verdt å gå. Jeg har ikke så mange av disse på kartet mitt, og jeg har ikke tenkt å merke de av heller, for hvem ønsker å gå på steinete stier med tistler som krøker seg fast i ermet på ullgenseren. Jeg skal ikke påstå at jeg ikke prøvde flere av disse stiene flere ganger for mange år siden, men det er gått så lang tid nå at de få bildene fra turen har falmet og tistlene er for lengst plukket ut av ullgenseren. Det rare er at jeg ikke kan huske om jeg så eller hørte fulglesang på turen. Men jeg skal ikke dvele ved disse umerkede stiene. I stedet tar jeg ut en ny kurs og finner en litt god og lang sti. En som jeg ennå kan kjenne konturene av under fotsålene.
Det er godt å starte med en litt solfylt sti, og gjerne med markjordbær langs kanten. Å vandre langs en sti blant sødmefylte markjordbær og nikkende blåklokker gir ro i sjelen og glede i hjertet. Jeg kjenner meg ung igjen, så fryktløs at det må være en sti fra tidlige barneår, der alt var lett og uanstrengt. Der det skumleste var å gå på butikken alene eller se Collargol i verdensrommet på TV. Nå er det kanskje noen som undrer seg over at Collargol er et skummelt minne, men det skulle ikke mer enn en romheks til for at nakkehårene reiste seg på lille Marit. Men ute på stier langs vann og i skog, der var verden vakker og mild. Jeg skal innrømme at jeg ofte lukker øynene og inhalerer duften av våt mose og nye granskudd mår jeg er i skogen, for det tar meg tilbake til denne tiden der jeg ikke hadde ansvar for annet enn å være barn og å oppleve verden.
Men jeg kan ikke bare gå på de små og trygge stiene i idylliske barndomsskoger. Det er ikke der jeg kan se etter uplukkede blomster som jeg ikke verdsatte eller la merke til på tidligere turer.
Jeg er litt eldre på de neste turbildene, og jeg skjønner hvorfor jeg overså mange av blomstene under veis. Jeg hadde det for hektisk. Jeg skulle oppleve mest mulig på kort tid, og jeg tok meg sjelden tid til å stanse opp for å fordype meg i de små undrene som lå tilgjengelig og opp i dagen.
Jeg har gått mange stier, bratte stier og nye stier underveis. Alle kan vi vel kjenne oss igjen på stier med halvhøyt gress. Fuktig gress som gjør buksene våte langt opp til leggen, og som klistrer igjen frø som er nesten umulig å koste av de våte buksene. Jeg vandrer videre med gjennombløte joggesko som det surkler i for hvert skritt jeg tar, for jeg kan ikke la meg stanse av våte sko og høyt gress.
Er det ikke rart. Det er når du ligger på alle fire på fuktig skogbunn at du best kan se linnea. De vakre hvitrosa klokkene med de tynne skjøre stilkene. Og de minste fiolene. Gjemt mellom grønt frodig gress. Jeg har alltid, helt fra jeg så min første linnea, prøvd å unngå å tråkke på blomstene i skogen. Ikke det at jeg jumper rundt i blomsterbed heller altså, men skogens små perler er liksom alles ansvar. Ingen har plantet dem, eller steller dem, så da må vi alle ta et ansvar for å bevare dem.
Det beste med turer på glemte stier er vannene og tjernene som jeg hadde glemt var der. Små oaser der tiden stopper opp, og jeg kan sette meg ned og speile meg i overflaten. Det er viktig det, å se sin egen refleksjon innimellom. Å se at der er du, underveis i skogen, med stødig kurs og fastsatt mål. E slurk med kaldt vann fra en fjellfrisk bekk gir mot til å gå videre.
Og så kommer delen av stien jeg har motet meg opp til. Den delen som går inn mellom de høye grantrærne. Inn i skyggen, der skogbunnen er dekket av brune døde barnåler. Det kan være godt i stillheten, den litt kjølige roen blant høye trestammer som strekker seg mot himmelen. Men du kan liksom ikke helt vite når stien igjen skal komme ut i lyset. Her finner jeg ormegress og bjørnekam, som har frøet seg på karrig grunn. Her finner jeg også spindelvev og tomme kongler. Jeg vet at det er her i skyggen at fuglene av og til slutter å synge. Jeg vet at det er blant de tørre barnålene jeg burde letehvis jeg vil finne den svarte jorden som også er en del av skogen. Men, der et også her, på enkelte steder der grantrærne står litt bedre spredt, at jeg finner vakre små blåveis. Så var det blomster selv på den skyggefulle delen jeg grudde meg litt for da. Jeg slipper pusten jeg ikke visste jeg holdt, og går videre ut til skogkanten. Jeg plukker av et lysegrønt skudd og tygger ettertenksomt på det, glad for å kjenne solen mot ansiktet.