Det er forskjell på å telle ned og å gå ned for telling

Av og til skulle jeg ønske at jeg hadde gjeller. Tenk å kunne svømme i stillheten under vann, eller bare flyte rundt og kjenne seg nesten vektløs. Ligge på myk sandbunn og se solstrålene knekke på overflaten før de treffer en bit med tang eller lyse opp en korall, eller rett å slett bare løse seg opp i vannet. Der nede på den myke sandbunnen hadde det heller ikke spilt noen rolle om det regnet. Og lå det en stein der, kunne jeg bare svømt over eller satt meg på den.
Hvis vi hadde gjeller, så hadde vi kanskje ikke hatt uttrykket "å ta seg vann over hodet" eller "å trå vannet", for da hadde det ikke vært så farlig. Det hadde ikke vært så bekymringsfullt å begi seg ut på dypt vann eller tynn is heller, for vi kunne jo bare synke ned og fortsette som før. Bare med friere og mer glidende bevegelser. Ja, vi hadde enda til hatt en bedre fremdrift, fordi vi kunne bruke både armer og bein til å skyve oss både opp og frem.
Vann og sand. Det får meg til å tenke på historien om mannen som pratet med Gud. Som beskyldte Gud for å svikte eller ikke gjøre som han ble bedt om, i de periodene mannen hadde det vanskelig. I historien ser mannen sin livslinjen som en strand med to sett med fotspor. Men på de vanskelige punktene i livet, så er det bare ett sett med spor. Og mannen påpeker at dette er bevis på at Gud var fraværende i de periodene. Men Gud svarer at det er de periodene mannen ble båret på Guds hender.
Jeg liker bildet med stranden og fotsporene. Og jeg tror at bildet kan brukes selv om man ikke tror på Gud, eller høyere makter eller noen ting...kan man det. Ikke tro på noen ting? Ikke skjebnen eller tilfeldigheter eller karma for den saks skyld? . Jeg lar den ligge. Tilbake til stranden.
Jeg kan lett se for meg stranden med livslinjen min. Jeg kan de de første sporene med avtrykk av hender og knær før de første litt ujevne og vinglete fotavtrykkene i størrelse 17(?). (Jeg ser at den barneskoen min som jeg har fått i forsølvet utgave er i 22, men det kan da ikke være den første?)
Blås i det. Sporene mine, barbeint eller med sko på, har ikke bare ett sett, men tre sett med spor ved siden av seg. Ett sett litt mindre en de to andre. For uavhengig av Gud, så har jeg hatt følge de første årene, både av mor, far og søster. Og jeg kan se at sporene mine er på og av, der jeg har blitt båret trygt både over strømgjerde og opp eller ned de bratteste bakkene på tur. Jeg vet at jeg bryter litt med strandmetaforen, men når man er vokst opp på Nordmøre, så blir det både fjord og fjell i livslinjen.
Men hvis jeg nå prøver å holde meg på stranden da. Hva ser jeg etter hvert som skostørrelser øker og skrittene blir lengre? Jeg ser fremdeles familiesporene, fysisk mer på avstand men alltid der. Men jeg ser også perioder med taktfaste spor av signifikante andre som har gått deler av ferden med meg.
Jeg skal ikke analysere hele veien frem til nå, men jeg tror at det er litt viktig å se at alle etappene, små eller store føtter, lange eller korte skritt, krabbende eller gående, så har det gått fremover. Jeg tror til og med det er klokt å se at avtrykkene etter baklommen på jeansene hadde en betydning der og da, og at pust i bakken fornyer energien. Jeg håper at avtrykkene av knær underveis var en stille bønn som endte i takknemlighet og at de lange løpeskrittene vitner om medvind.
Jeg tror at mennesker som meg, som har bodd mange år alene, må se på hele stranden for å få hele bildet. For med vidvinkel så ser jeg de i kulissene, de som har vært der på avstand, selv i de periodene der jeg med normallinse kun ser spor etter ett menneske med korte steg og mange pauser.
Jeg står ved vannkanten. Det har vært orkan, og stormbølgene som følger etter en orkan, skyller bort sand, og spor. De tar med seg vegetasjon og endrer strandens utforming. Der jeg kunne gå på tørt land for en måned siden, må jeg vasse i vann til midt på leggen. Skråningen opp til plenen foran huset, slipper stadig små ras av sand ned mot bølgene som vasker den vekk.
Tiden leger ikke alle sår her, men sporene vaskes bort med tiden. Er det slik det er?
Jeg stor alle ønsker å sette spor. Jeg har til og med skrevet dikt om det. Men hva er spor?. Og for hvem skal man sette disse sporene?
I dag har jeg virkelig ingen svar. Jeg er ikke en gang fornøyd med mine egne spørsmål. Det blir kanskje sånn på en dag der man våkner opp og ønsker seg gjeller, for å kunne ligge på en myk havbunn, lett og duvende, i stillheten under vann.