Underveis

Så er jeg igjen underveis. På tur tilbake til Oslo. Til tom leilighet, til jobb og hverdag igjen.
Underveis. Jeg smaker litt på dette ordet. Er jeg ikke alltid underveis, på et eller annet vis? På vei til et sted, på vei til jobb, på vei hjem, til butikken. Er jeg ikke alltid underveis til et mål? En oppgave, en rapport, ny kunnskap, nye erfaringer?
Er det derfor jeg er så sliten ved dagens slutt. Fordi jeg har vært underveis hele dagen?
Jeg skriver om tid og om å finne roen. Av og til skriver jeg om for mye tid, og noen ganger om for lite tid.
Det er ikke så rart om det ikke blir nok tid hvis vi alltid er underveis. Vi, det er vi to som nå skal finne tilbake til roen hver for oss en stund igjen før vi igjen kan møtes. Vi har vært underveis siden vi møttes. Vi prøver å finne veien hver for oss til våre veier møtes igjen. Vi har felles mål, men veiene mot målet er snirklete og av og til litt bratte fordi det er ikke bare oss. Vi har flere å tenke på, selv om det er vi to som skal ende på samme sted, med mere tid, etterhvert.
Underveis og etterhvert er kusiner. For vi to som har vært underveis en stund nå, vi vet at etterhvert vil vi finne vår vei. Etterhvert skal vi ende opp på den samme verandaen med morgenkaffen, vi skal vandre underveis i dagen sammen, og vi skal legge våre trøtte hoder ned på putene ved siden av hverandre.
Men før den tid så er jeg her, på en flyplass i Florida. Hun er hjemme og føler på stillheten og tomheten etter meg, slik som jeg skal kjenne på det i morgen kveld når jeg kommer hjem.
Vi koser oss i den tiden der våre veier flettes sammen for en stakket stund, men når veiene skilles er det sårt.
Jeg sitter på en diger flyplass, med slitent hode og savn som er som et åpent sår. Jeg har gjort det så mange ganger før, at jeg vet jo at det vil komme en tynn skorpenpå dette savn-såret, men i dette øyeblikk blør det, selv om ingen kan se det.
Jeg skriver for å få tiden til å gå og for å tenke høyt med fingrene. Det er fint å tenke med fingrene, for da kan jeg lese tankene mine om igjen uten å måtte tenke de på nytt. Dette er ikke nye tanker. Men de må tenkes, hver gang jeg drar. Savn er sånn for meg. Som et sår som må tenkes helt igjen. Og selv om de gode minnene ligger her på rad å rekke, så tar jeg meg tid til å kjenne på at det er rart å dra igjen. For det er også å være underveis. Underveis mot et mer håndterlig savn.