Si det med blomster

Denne gangen vil jeg invitere deg inn i livshagen min. Jeg skal ikke si at alle bedene er velstelt, og kan hende finner vi en bortglemt og vanstelt krok også, men hvem trenger perfekte hager?
Kanskje vi skal starte ned det første bedet jeg lagde. Det er et ryddig sted, med få men til gjengjeld nydelige blomster og planter i. Jeg liker at så mange av de er flerårig. Velstelte, men lite prangende er kanskje det første som slår meg når jeg ser dette stedet. På denne trygge flekken står det en unnselig liten spire omgitt av robuste georginer med de vakreste farger. Til tross for at georginene er ganske høye og kraftige, så tar de ikke næringen og sollyset fra den vesle veksten som nettopp har slått rot og fått en knopp. Tvert imot så skjermer georginene for vær og vind mens de vaiende og hviskende oppmuntrer den lille spiren til å strekke seg. Og den vesle spiren tøyer seg så langt den kan, og mens den gjør det ser den stadig nye farger hos de flerårige georginene. Det er et vell av nyanser de byr på, og de deler av næringen de har slik at den lille spiren kan vokse seg stadig større og gjøre seg klar for å blomstre når tiden er inne.
La oss rusle videre til neste bed. Her møter vi en fremdeles litt unnselig men litt større plante med flere blader og en litt tykkere stilk som kan holde den utsprungne knoppen oppe. Den er litt ubestemmelig i arten der den står, omgitt av solsikker. Solsikkene har kommet til etter hvert, og de tar kanskje litt stor plass noen av de, der de står med sine bustete gule hoder og kraftige lange stilker. Samen med solsikkene blir den fremdeles litt unnselige planten ganske liten, men du ser at den klarer seg helt fint. Du får kanskje lyst til å plante den et annet sted?
Kom nærmere og sett deg ned på huk så ser du det jeg ser. Her under solsikkebladene er det trygt for regn. Ikke helt trygt da, for det hender at disse solsikkene er litt uoppmerksomme og vifter med bladene slik at det kommer en real skur eller to ned til de mindre plantene, men det som er fint her er at mens solsikkene strekker seg og viser frem alle de gule bladene sine i all sin prakt der oppe, så er det veldig fredelig her under bladene deres. Her kan planten vokse og utvikle seg i sitt eget tempo, mens soslsikkene blir veid og målt der oppe i lyset. Og det er ikke alle for unt eller alles ønske å være så synlig og ute i lyset. Jorden er like fuktig og næringsrik for oss alle. Vi bare ser den fra to forskjellige perspektiver.
La oss gå til neste område i hagen. Her er det litt mer glissent rundt planten som nå har fått et mer tydelig uttrykk. Det kan se ut som det er en bromelliad. En i sukkulent-slekten med luftrøtter. En slik plante har en egenskap som ikke er så dum. Den kan vokse om det så er på stein, samtidig som den liker seg i bed også. Den har mange forskjellige farger og litt voksaktige tykke blomster som tåler en støyt. Den trenger egentlig ikke så mye stell heller, men den setter pris på det, som alle andre.
Bromelliaden omgir seg med en uensartet flokk med blomster. En er en unik og vakker orkidé. Bare en. Jeg tenker at det er plass til bare en av de, og at et er viktig å stelle godt med denne eneste ene som skal glede bromelliaden med sin tilstedeværelse i årene som kommer. Det er roser, og kalaer. Det er villblomster og avleggere knepet av nabokona sin stueplante. Det er bustete kornblomster og feminine små blåveispiker. Det er noen erteblomster, men de er vakre på sitt vis bare de ikke får slynget seg rundt og vokst seg fast i stilke til noen andre.
Jeg liker alle blomstene og vekstene i hagen min. Jeg er ikke så nøye på om de er ville eller dyrket frem. Jeg liker løvetenner som kommer opp gjennom asfalten for deres styrke, men annet ugress har jeg måttet fjerne. Jeg kan ikke beholde ugresset som stjeler næringen og oksygenet fra meg. Jeg trives i skyggen av de store solsikkene, men også blant roser og revebjeller. Jeg foretrekker de små bukettene fremfor hele blomsterenger hvis jeg må være en del av de, men jeg finner stor glede i å beundre den duvende mangfoldige blomsterengen på avstand.
Men under eller bak denne fargerike gjengen med sterke personligheterog solide røtter, er det noen få små vakre skapninger som står og nikker lett. Små vakre perler i livets hage, en fryd for øye og en ro for sjelen. De er ikke så skjøre som man skal tro. Og de har langt flere farger i de hvitrosa blomstene sine enn vi ser. De har plutselig bare stått der, i skyggen av solsikkene, klare til sett. Og jeg har sett de og setter pris på hver og en av dem.Man kan si hva man vil om kraftige georginer og muntre høyreiste solsikker. Når kvelden senker seg og man trenger et sted å hvile og puste ut etter dagen, i de øyeblikkene der dag blir natt og alt er stille, da er det den unike orkideen og de vakre små linneane som teller.