Det kommer alltid snø i april

Med master i pessimisme, eller realisme som jeg velger å kalle det, har jeg laget meg dette utsagnet som jeg knuser mine medmenneskers vårdrømmer med hvert eneste år. Når snøen er borte, og vi får en dag med femten varmegrader i midten av mars, så sier jeg: "det kommer alltid snø i april."
Utsagnet underbygges så å si hvert år med fakta, men dere som kjenner meg, aner nok at det kan være en metafor for meg også. For meg er snø i april synonymt med at tilværelsen slik du kjenner den kan snu på sekundet. Jeg leste et sted, en gang for lenge siden, at alt det fine forsvinner. Nå har jeg sett at det ikke nødvendig vis er sånn bestandig da. Heldigvis. Men det har hendt, og det har satt spor, og realisten i meg gir meg selv en dask på hånden en gang i blant, sånn at jeg i alle fall ikke tar ting, eller de gode flotte menneskene i livet mitt, som en selvfølge.
Det er søndag, og for meg som fremdeles har en relativt godt etablert tro på at det finnes noe større enn oss, ja jeg kaller han/henne til og med Gud, så klarer jeg ikke la være å kommentere nyheten om at AP nettopp har stemt over forslaget om å fjerne K-en i KRLE-faget. Jeg er ikke så overrasket over forslaget, for det er i de senere årene blitt fler og fler ateister, agnostikere, humanister, trosnøytrale eller andre alternative definisjoner som man ønsker bruke. Jeg blåser i hva folk tror eller ikke tror på. Det jeg ikke liker er at K-en skal bort som et ledd i å inkludere og vise toleranse, uten tanke for at vi på den måten diskriminerer i forsåk på mer åpenhet. Hvis K-en skal bort, så kan vi vel like godt fjerne E-en også. Det er ikke mye etikk i ønsket om å sette et pennestrøk over det som mye av våre tradisjoner og kulturarv er fundamentert på. Jo da, jeg er fullt klar over at R-en representerer religion og at det i utgangspunktet omfavner alle religioner, men realisten i meg har sett for mange feire Eid mens man ønsker å hoppe bukk over julen. Og like etter høytiden der vi feirer høna, egget og kyllingen så er det lett å være litt lunken til at R-en skal ivareta hele spektret.
For dere som har hengt med så langt, og som kanskje undrer dere over at jeg forsvarer K-en med alt det som den symboliserer, på godt og vondt. Jeg har kommet dithen at jeg på mange måter ikke ser en motsetning i å beholde en tro som er representert ved en institusjon som årlig har debatter om meg og min livsstil, med negativt fortegn. Årsaken til det er mitt møte med den vakreste jeg har i livet mitt, som førte til møte med den sterkeste og majestetiske damen jeg noen gang har møtt, som dessverre ikke er her lengre. Den flotte og godt reflekterte Dr Rev. Mary Tumpkin, som jeg har nevnt mange ganger i tidligere innlegg, revolusjonerte min tro. Jeg møtte denne flotte damen in persona i 2010, i kirken som var hennes baby, Univesal Truth Center. Det som traff meg på hjemmebane fra første stund, var Rev. Marys bruk av skriften. Hun brukte Bibelens fortellinger som metaforer, og hun brukte ikke skriften som moraliserende sannhet. Hun gjorde prekenen til sine egne ord, og hennes forkynning gav løfter om håp. Jeg ble minnet om at jeg av og til står i veien for alt det gode som skal skje, gjennom å fortsette å prøve på mine egne håpløse prosjekter. Hun gav meg lyst til å av å til å lene meg tilbake for å se hva som skjedde hvis jeg overlot roret til høyere makter...ikke ulikt de som overlater ting til skjebnen eller tilfeldighetene??
Er du her fremdeles? Nå er det igjen på tide å si at jeg bryr meg ikke om hvem du er og hva du tror eller ikke tror på. Det jeg bryr meg om, er at du har et bra i ditt eget skinn, og at du har din måte å finne din indre ro på. Jeg tror at i disse dager, slik som verdensfredens pendel svinger, så trenger vi alle en måte å beholde roen og gleden inni oss. Jeg trenger i alle fall stille stunder der jeg kan bare være. Der jeg kan puste lett og uanstrengt mens jeg tenker på alt som er godt i livet mitt og i verden rundt meg. Jeg trenger stunder der jeg tror på at alt ordner seg, og at jeg vil nå målene mine bare jeg har troen å det. Jeg trenger å lene meg tilbake for å se at gode krefter og energier hjelper meg frem mot målet. Jeg vet at hvis jeg lener meg tilbake, så kan det hende at jeg svinger ut på rasteplassen til høyre, eller havner på den nesten gjengrodde stien til venstre. Samtidig har jeg lært meg at disse nesten gjengrodde stiene av og til må vandres på, fordi det står igjen noen uplukkede blomster som jeg overså i halvmørket første gang jeg gikk her.
Kanskje skriver jeg denne preken som en trøst for meg selv. Som et mantra for at bare jeg tar tiden til hjelp så kommer jeg dit jeg skal være. Jeg tror det fremdeles. Innerst inne, men også både i pannebrasken og hjertet de dagene jeg klarer å la gleden og de gode minnene ta roret. Glede er viktig. Gleden over små ting. Som at solen nå kom gjennom en sky og traff ansiktet mitt. Gleden over at selv om det kommer snø i april, så er tulipanknoppene bristeferdige i bakgården. Og svarttrostens jubelsang er klar og ren, selv om vårvinden rusker høylydt i trekronene. Fortsatt god søndag.