Det er alltid inspirerende å reise, og som regel blir det et blogginnlegg eller to. Dette innlegget har jeg brygget på siden fredag, da jeg reiste til Florida.
La meg si det først som sit; det er alltid lettere å bruke tankens kraft til å snu de litt sure episodene til noe positivt når jeg er på vei til Florida, enn på turen hjem igjen. Det er kanskje fordi jeg er i vakre solskinnsstaten at jeg nå ser skyene med litt regndryss som en mulighet til å skrive litt i stedet for å se det som tapte soltimer også.
Men det var reisen hit og tankens kraft jeg startet med. Det er jo alltid slik at det er enkelte individer som kan være en utfordring å reise sammen med, eller være på samme flyplass og samme fly med da. Jeg har skrevet om de tidligere også. Disse som må stå like etter passering i sikkerhetskontrollen for å få tak i tingene sine først, og som dermed sperrer for alle andre. Eller de som sniker i køen i taxfree og cafe, fordi de skal rekke et fly. De som trenger seg frem for å komme inn på flyet. På fredag klarte jeg å tenke de bort. Jeg prøvde å tenke "pust med magen, Marit. Du trenger ikke se disse menneskene igjen når du bare kommer deg ut av flyplassen i Fort Lauderdale". Og så var jeg tilbake til gleder meg- stadiet og tankene på hva jeg skulle gjøre når jeg kom frem.
Vi var bare en halv time forsinket da jeg satt i setet, klar til å komme meg opp i luften. Jeg er av disse som tåler den ekstra utgiften som jeg må betale for å reservere sete, så jeg var godt fornøyd med setet, ved midtgang, i akkurat passe avstand fra toalettene. Jeg var derfor ikke så innmari positivt innstilt til å bytte sete med den unge mannen som ikke hadde reservert sete, og hvis kjæreste hadde sete ved siden av meg. Jeg skjønner det er leit å sitte et annet sted enn kjæresten, men det er jo også sånn at man kan betale og reservere seter, og ende opp ved siden av hverandre på den måten.
Det er alltid sånn at disse henvendelsene starter med " unnskyld. Det er helt opp til deg og du må gjerne si nei, men kunne du tenke deg å bytte sete med meg?". Fortsettelsen med "det er akkurat samme sete, ved midtgang" er også ganske standard. Helt det samme er et tøyelig begrep i denne anledningen, for hans sete var helt bakerst i flyet, rett ved toalettet, med redusert mulighet til å regulere setet bakover og ved siden av en mor og en femåring, og tilhørende far og baby på andre siden av midtgangen.
Jeg sa at det var leit at de ikke hadde sete sammen, men helt bakerst og redusert mulighet til regulering av seterygg var lite fristende, så jeg beklaget så meget at det ikke var særlig fristende. Ja, det var jo bare et spørsmål selvfølgelig, så de respekterte det sa de. Det var vel på grunn av respekten at kabinpersonalet kom og argumenterte med at setene var helt like da. Eller at kjæresten satt med en sur mine og små huff ved siden av meg.
Dere skjønner vel at dette ikke fungerte. Etter fem minutter gikk jeg bak til den unge mannen og sa at jeg heller ville bytte sete enn å føle meg som en dritt resten av turen. Han var veldig takknemlig. Isdronningen som nå fikk det som hun ønsket, så heller litt triumferende ut. Hennes valg, tenkte jeg, før jeg for alvor prøvde å meditere meg inn i en zen-tilstand i den nye situasjonen.
Jeg kunne ikke irritere meg i ti timer, det var helt klart. Jeg kunne heller ikke la denne stakkars moren sitte å stresse for hver lyd og bevegelse denne femåringen produserte. Etter fire lavmælte "du må ikke forstyrre damen ved siden av oss" så jeg på den stakkars mammaen med mitt beste smil og sa: "det går helt fint. Jeg har jobbet i barnehage i tjue år, så jeg vet at barn ikke er lydløse og at de ikke klarer ti timer i ro.". Hun så på meg og sa: ja, men nå er det jo ikke akkurat ditt valg dette her da. Og ungene mine er ikke lydløse". Jeg sa nok en gang at jeg var sikker på at dette ville gå helt fint, og så lente jeg meg tilbake og lot mine egne ord synke inn.
Hvis noen lurer på hvor mange ganger det trekkes ned i ett av ti toaletter, på en ti-timers flytur med rundt 350 passasjerer, så kan jeg fortelle at det er en del ganger. Jeg er også usikker på hvor mange albuer, hæler og bein en femåring har, og hvor mange desibel en overtrøtt baby kan få til med de små lungene sine. Hvis dere også lurer på hvem som får kabinpersonalet sure blikk og kommentarer om at man må sitte der man har bestilt hvis man har bestilt mat, slik at det ikke blir trøblete ved servering; det er den som gir etter for andres manglende organisering eller gjerrighet.
Men igjen; jeg fokuserte iherdig på å se det sjarmerende i at den lille guttens jubelhyl når han fikk til et av spillene på skjermen. Jeg beklaget at jeg ved å bytte sete laget kluss i personalets lister.Jeg klarte å tenke omsorg når jeg måtte passe beina mine når han sov på gulvet. Jeg smilte meg igjennom leggetidsgråten til babyen, og lot den uendelige dotrafikken passere relativt ubemerket mens jeg hele tiden gjentok mitt favorittmantra: når du går av flyet så skal du ikke forholde deg til disse menneskene. Og: tenk på at du gjorde en god gjerning og gjorde andre glade. Det vil nok komme deg til gode en annen gang.
Hun fra kabinpersonalet som tillot seg å bløffe om at seteryggene er like regulerbare hvor som helst i flyet, hun gav meg et ekstra glass vin, uoppfordret og helt gratis. Det satte jeg pris på.
Jeg skal ærlig innrømme at når vi ble sittende en halv time i kø på rullebanen ette landing, og når det var kaos i baggasjehåndteringen som gjorde meg ytterligere forsinket ut fra flyplassen, så var det det energireserven som slo inn og gjentok: litt til nå, så er du ute av flyplassen og i bilen med bare deg og Kelly. Litt til. Klokken ti på kvelden, to timer forsinket og fire på morgenen norsk tid var jeg i bilen på Alligator alley, på tur til vestkysten av Florida.
Og her sitter jeg nå. På verandaen, som også kan kalles lanai har jeg nå lært. En bluejay jubler i tretoppen, to ekorn leker eller sloss seg opp og ned en trestamme. En hegre går inn for landing, mens en softshell skilpadde titter opp og lurer på hvor maken er. Små fisk spretter, og en stær har nettopp startet opp med hele sitt imponerende repertoar av melodier.
Idyllen blir kun brutt av den kjederøykende damen med capsen og kameraet som går frem og tilbake flere timer i strekk hver eneste dag, på jakt etter en spesiell fugl hun skal ta bilde av. Naturfotograf er hun nok ikke. Da hadde hun ikke trampet frem i tørt løv, som om alle dyr og fugler var både blinde og døve.
Tenk på at snart går damen hjem, Marit. Tenk på henne som en ide, som en karakter til en novelle. Hvem kan hun være? Hvorfor går hun hvileløst omkring, med kameraet rundt halsen, mens den ene røyken avløser den andre? Og sånn glir damen inn i bakgrunnen, og ned på papiret som en ensom sjel fra Montana, mens svarttrosten igjen synger en trille fra sitt vakre repertoar .
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar