Tenk at jeg fikk tilsendt denne vakre setningen som ble dagens overskrift. Jeg fikk den av en av disse diamantene som plutselig lå i steinsamlingen min. Steinsamlingen som er full av vakre steiner i alle farger og former men, som jeg har skrevet før, plutselig kan inneholde en diamant.
Jeg vet ikke om det er bare meg jeg, men noen ganger er ikke fast jobb, nedbetalt leilighet, nok mat, trygge ordninger som folketrygden og Norges lover, underholdende ukjente eller gode venner nok. Noen ganger er det ikke jeg selv som sitter med svarene og nøklene til smykkeskrinet der alle juvelene er. Juveler som gode minner, gode stunder, alle de lykkelige timene som jeg har samlet opp.
Av og til er det ikke kjæresten eller gamle venner som sitter med de riktige ordene. Noen ganger må det komme noen utenfra, som ikke kjenner de gamle historiene. Noen ny, som jeg bare har fortalt små bruddstykker om hvem jeg er til. Av og til trenger jeg nye øyne på meg, som liker den de ser for den jeg er. Som sender meg tilbakemeldinger som overskriften, eller som denne setningen som jeg også fikk nå nylig: "Du har en positiv energi som varmer. Jeg merker at du virkelig er til stede i livet, og beundrer deg for det."
Tenk at jeg kan fremstå slik i noens øyne. Som en som virkelig er til stede i livet. Og dette i en periode der jeg selv synes jeg bare surrer rundt med ullhode, uten energi. Kan det være at jeg tar feil og at hun har rett? Kanskje jeg er virkelig til stede i livet, og at jeg kompliserer det hele for mye med alle tankene mine?
Når jeg tenker meg om, så klarer jeg jo å være her og nå når jeg har med meg kamera i skogen. Jeg er her og nå når jeg spiller gitar eller når jeg er sammen med barn. Barn er fantastiske til å være til stede i eget liv, og de spør om så mye som er langt over voksnes fantasi. De minste barna viser henrykkelse og hengivenhet, glede og sinne hulter om bulter uten tanke for når det passer seg eller om du tåler det. Måtte de aldri slutte å undre eller glede seg.
Tilbake til overskriften. Det er det vakreste komplimentet jeg kan få. Å vite at jeg har gjort noen glad, er en av de største gavene å få. I dette tilfellet så var det ikke stort jeg gjorde heller. Jeg var bare ærlig, jeg sa bare hva jeg mente og hva jeg følte var et minimum av hva jeg burde si. Men følelsen av å gjøre noen så glad er som rent oksygen eller som sol på en regnværsdag. Det er ikke tilfeldig at det finnes et uttrykk som heter"den største gleda ein kan ha, det er å gjera andre glad".
Men; det kan se ut som at jeg glemmer dette av og til.
Midt i blå eller grå dager så glemmer jeg at jeg i stedet for å lure på hva som skal til for å gjøre dagen bedre for meg, så kan jeg gjøre noe godt for noen andre, og slå to fluer i en smekk. Det er litt i samme gaten som et innlegg som jeg skrev for en tid siden. Et innlegg som var inspirert av filmen "pay it forward", som kort fortalt handler om å inspirere alle til å gjøre tre gode gjerninger for tre forskjellige mennesker, og til slutt gjør alle gode ting for noen samtidig som noen gjør det samme for dem.
På lik linje som med lykkekrukken eller det å telle bare de lykkelige timene, så tar det veldig lite tid å gjøre en liten ting som gjør andre glade. Jeg prøver å gjøre det for kjæresten min så ofte som jeg kan. Og jeg glimter til med ujevne mellomrom til venner og familie. Men det er så mange, inkludert meg selv, som kan gjøre disse små tingene eller være mottaker av dem. Som trenger det for å komme videre, for å nyte livet slik det skal nytes.
Jeg kjenner at jeg ble litt gladere av å skrive dette. Nesten like glad som da jeg fikk e-posten med overskriften i, som respons på en e-post med gode ord som jeg sendte, fordi det føltes riktig.
Kanskje er den noen som blir glad av å lese dette lille skriveriet også? Det er lov å håpe. Og med det trykker jeg på "publiser"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar