Langt eller kort, det er alltid noen som blir igjen

Så sitter vi på nok en flyplass, iPaden og jeg. Vi har rukket å få noen mil på odometeret, ( ja, jeg vet at begrepet er forbeholdt kjøretøy, jeg bare tøyer det litt) og vi har tygd noen tanker sammen.
Nå er det slettes ikke sånn at jeg har slått på Siri-funksjonen og sitter her og deler høyt med iPaden, så galt er det ikke, men det er noe komfortabelt med å kunne skrive ned tanker i nuet.
Jeg har skrevet om stier, om blomsterbed og om å være underveis. Det er mange metaforer som kan beskriver reiser og levd liv. Solens vandring gjennom en dag kan også være et liv, hvis vi ser etter. Men nå, midt i denne reisen, blir jeg slått av samme tanken som så mange ganger før. Det er alltid noen som blir igjen når noen drar, og veldig ofte blir det en liten bit igjen av den som drar også.
Å reise tilbake til barndomstufter er alltid rart for min del. Jeg husker ikke så godt, og jeg husker så rart fra barndommen. Jeg husker lukter og følelse av trygghet. Jeg husker musikk og sol. Men når det gjelder hendelser og opplevelser så er det så feil dimensjonering på minnene. De små bagatellene tar kanskje mye plass, mens større opplevelser er vage. Hvis jeg graver litt, så kommer det mange ferieturer både hit og dit, men det er alle dagene på hytta når jeg ikke gjorde noe spesielt, som dominerer ferieskuffen med minner. Øyeblikkene jeg måtte lese høyt eller fant sykkelen min punktert på slutten av skoledagen tar mye større plass enn alt som var gøy i en skoledag. Samtidig husker jeg de mange timene jeg sto alene under en bjørk i skolegården, som udelt positivt. Det var jo under den bjørka grunnlaget for metaforer og refleksjoner ble lagt.
De minnene som tar størst plass av alle, er fjellturer. Med mor og far og søster, med bare en eller to av dem, med andre venner eller alene. Jeg Hegner nok om disse minnene også fordi de alle oppsto før stress, før jeg måtte klare absolutt alt sjøl, og før tankestrømmene som vipper meg av pinnen begynte å eksistere. Jeg tror jeg er litt sånn urmenneske. Jeg er mye mer i mitt element i naturen enn i mitt urbane liv. Jeg er egentlig mer praktiker og ment for å leve fra hånd til munn i skogen, mer enn fra jobb og mat fra kiwi i byen. Jeg er god på retning begge steder, i begge verdenene, men det er i naturen jeg puster, lever, tenker og kan senke skuldrene.
I det siste har det vært vanskelig å senke skuldrene. Jeg drømmer om jobb, våkner svett og uvel, og bruker timer på å tenke gjennom møter eller jobbdager, uten at jeg en gang skal lede møtene eller vet hva som skal sies eller hvem som skal være der. Mindfullness, aromaterapi og meditasjon sier folk. Du er god nok sier de. Se, der er den igjen. Jeg kom jaggu ikke lengre enn til Værnes før verden tullet seg til igjen.
Se. Nå er det snart tid for å sette seg på jernfuglen igjen. Hjem til ekko, hjem til by, til jobb og til alt det rare jeg må gripe fatt i og lukeparkere litt for å få nattesøvnen tilbake og hvilepulsen ned. Så rart når jeg for litt siden, senest i går, satt og bare var meg, i en kirke, mens jeg så på de glade konfirmantene som er i startgropa. Lite vet de om det å storme av gårde uten bruksanvisning.
Denne ble helt annerledes enn da jeg startet ut. Jeg skulle jo skrive litt om at noen ble igjen..ja ja, mor sendte meg en melding. Det var godt. Hun er igjen, men hun har mange andre som også er igjen, på samme stedet. Hun er jo mer sosial og klarer seg bedre enn meg. Men snart. Snart skal jeg ha alt på stell igjen også. Ugressfrie bed, hvilepuls og nattesøvn. Det blir bra da. Snart