Snøfall i mai og sommerdekk

Å våkne opp til lyden av dekk som ruller i noe som er tykkere enn vann, samtidig som jeg ser at det er litt ekstra lyst bak gardinene, det er aldri bra i mai. Surklingen i takrennen er ikke koselig vårtegn, og fraværende fuglekvitter forteller meg at det er ikke bare meg som har fått en smell i det overraskende værskifte som natten har besørget. Fortvilede sjeler langs fortauet forteller om forsinkede mennesker som ufrivillig må finne seg kollektivt befordringsmidler som alternativ når bilen må stå med sommerdekkene sine.
Jeg har ikke eid bil på mange år, men jeg har ingen problemer med å sette meg inn i følelsen av å være for dårlig skodd for underlaget. Det hender rett som det er at jeg står der med tynne såler på grov grus. Jeg har gått mang en ørkenmil i sandaler, og blitt brent av varm sand som trengte seg inn og gnagde huden varm og sår. Jeg har gått i tunge gummistøvler på varme sommerdager og brukt tredobbelt så lang tid opp snøkledde bakker med utslitte joggesko.
Livet er sånn. Du kan ha med deg jekk og reservehjul, varseltrekanter og ekstra kanne med bensin eller diesel, men det hjelper ikke det når det er batteriet som svikter. Du kan ha med deg ekstra undertøysskifte i håndbagasjen i tilfelle kofferten blir forsinket eller borte, men hva hjelper det når buksa revner på flyplassen.
Det er ikke så lenge siden jeg skrev om lykkekrukken min. For dere som ikke leste den, så er det en krukke som jeg skal legge en lapp i hver dag. En lapp der jeg har skrevet en god ting som dagen har inneholdt. Jeg sukker litt og ser på lykkekrukken min nå, og tenker at når man kan kjenne seg motløs over en lykkekrukke, da er det egentlig litt for mye snø i mai og sommerdekk i livet mitt. Ikke en gang gitarene mine hjelper på slike dager. Døsig blues i moll dirrer i strengene, og barre-grepene er vrange med stive og keitete fingre.
Jeg husker jeg pratet med en meget klok dame en gang, som tegnet bilde av et beger med vann. Jeg tenkte først som flere av dere, at nå skal hun spørre meg om det er halvfullt eller halvtomt. Men det var ikke det hun tegnet og mente. Hun sa at begeret var energien min. Så tegnet hun et hull i bunnen av begeret, og sa: der går energien ut. Og så spurte hun hvor mange hull jeg hadde i bunnen av begeret. Og om jeg hadde påfyll i toppen som kunne kompensere for lekkasjen i bunnen.
Jeg tenker på denne historien i dag, fordi jeg tror at det er et tilfelle av omvendt proporsjonal i begeret mitt akkurat nå. Det er for mange hull i bunnen, og for lite etterfylling.
Det er for sent å snyte seg når nesa er borte, sier Solbjørg. Se, jeg er heldig som har kloke hoder rundt meg som kan minne meg på kloke ordtak som jeg må ta på alvor. For Solbjørg har helt rett. Det er bare så lett å ta nesa som en selvfølge, fordi den alltid har vært der.
Nå er det snart leggetid. Jeg har tenkt å legge meg tidlig, og forsvinne inn i en god bok. Bøker tar meg med på reise til andre steder, til gode stemninger og sol. Til vakre farger og skjønne mennesker som jeg kan bli kjent med. Og om litt. Om litt skal jeg sove, og våkne opp til en ny dag. Og så håper jeg at helgen bringer med seg gode ting som gir påfyll fra toppen av begeret.